Hårtransplantasjon i oktober




I slutten av mai var jeg til konsultasjon hos Poseidonklinikken her i Oslo. Det ble tatt bilder og gitt info. Vi bestemte oss for å se over sommeren om hormonene ville hjelpe å gro håret tilbake i vikene mine. Det er forresten fullt mulig for mange, men det kan ta åååååårevis i følge de som har skrevet om sine opplevelser på nett. Jeg orker ikke flere år med utseendemessig mistrivsel, så jeg har nå en løs avtale på hårtransplantasjon i begynnelsen av oktober.

For min del er jeg helt klar for å få dette gjort, men jeg har en siste konsultasjon med kirurg i september for å se at jeg har en hodebunn som vil tåle dette. Hodebunnen kan for eksempel ikke være for tørr, også er det vel diverse andre ting de tar i betraktning. De ville også se pillereseptene mine på hormoner. Får håpe alt går fint og at det blir gjennomførbart.

Håret mitt har klatret høyere i viker særlig det siste året nå før jeg fikk hormoner, noe som er ganske bittert fordi det kunne absolutt ha vært unngått med litt hjelp fra legene på Rikshospitalet. Men: det som har skjedd har skjedd. Ingenting å gjøre med det nå utenom å se fremover og tenke løsninger.

#kjønnsskifte

Kjønnsskifte, studier og jobb



Nå har jeg kommet hjem fra dag 2 på UiO. Herlig å endelig være i gang med noe fremtidsrettet, men jeg er livredd for at det ikke skal fungere. Har lenge vært veldig spent på hvordan kombinasjonen kjønnsskifte/hormonbehandling og studier vil kunne gå hånd i hånd. Bare det å eksistere tar all energien min enkelte dager, så jeg må virkelig ta meg sammen og sette av tid og energi til studiet.

For øyeblikket lever jeg av studielån. Det er betryggende at det kommer penger av seg selv hver måned, men jeg har blitt skada av å se på
Luksusfellen. Jeg har sett alle norske og svenske episoder, og jeg har skikkelig gjeldsangst. Hater å ha lån. Det får meg til å føle at noe(n) eier meg, så nå er neste prosjekt å finne en deltidsjobb slik at jeg ikke trenger å bruke opp lånesummen hver måned.

Men der kommer neste utfordring inn i bildet: å være transperson på arbeidsmarkedet. Det er omtrent like morsomt som å være trans på boligmarkedet. Ingenting knekker min selvfølelse så hardt som bolig- og arbeidsmarkedet. Rett og slett fordi man må selge sjelen sin for å bevise at man er normal på tross av at man er trans. Man må bevise seg så mye grundigere enn alle andre, og gjerne svare på og forklare om ting som man ikke ønsker - men likevel gjør man det av desperasjon.

Det gjør at jeg får angst for å søke på de stedene der jeg egentlig vil. Av og til tenker jeg at jeg heller bare skal rydde glass, være drag queen eller danse i bur på gay clubs resten av livet. I et sånt miljø slipper man i det minste å forklare seg så mye.


#kjønnsskifte

Transe + Treningssenter

Jeg tror ikke jeg har vært så stolt av meg selv i hele mitt liv!




I dag har jeg hatt en helt fantastisk dag. Jeg våknet uthvilt til solskinn og over 20 grader, så jeg følte meg modig og slengte på meg min noe lårkorte sommerkjole og dro til byen for å gjøre alt det jeg har utsatt de siste dagene. Jeg tenker hele tiden at jeg ikke kan gå i kjoler fordi jeg føler at jeg enda ser så mandig ut, og at det derfor vil bli dobbelt med negativ oppmerksomhet, men det gikk veldig bra. Følte meg vel hele dagen.

Ettersom første del av dagen gikk så bra så tenkte jeg at jeg skulle utfordre angsten min enda litt mer før den går tilbake til å ta over livet mitt, så jeg bestemte meg for å gjøre noe av det som jeg frykter aller mest:


å melde meg inn på treningssenter.


Jeg undersøkte på nettet om mulighetene i nærområdet, og jeg valgte det billigste alternativet. Vil trossalt ikke svi av alle pengene mine på noe jeg egentlig hater. Så jeg tok på meg treningstøyet og marsjerte bortover kl. 21:00 ish. Jeg hadde en følelse av at det ville bli utfordrende å gå inn der, så jeg hadde en venninne på tråden som emosjonell støtte. TAKK OG LOV for henne, for jeg holdt på å pisse og drite på meg på en og samme tid da jeg kom inn der.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det øyeblikket da jeg kom struttende inn. Guttegjenger OVERALT var det hvertfall. Det kom t.o.m. flere biler utenfor som parkerte, og menn bare strømmet ut og kom mot inngangen. Jeg snakker om shvæære karer som ved første øyekast ser litt skumle ut. På det tidspunktet kjente jeg at svetten brøt ut, og jeg tenkte at dette går ikke. Overhode ikke en arena for noen som meg
. Jeg tenkte at jeg vil heller ha flat rumpe resten av livet, og egentlig heller DØ, enn å gå inn der alene.

Akkurat da jeg skulle ta beina fatt og løpe ut så kom det en skikkelig trivelig personlig trener og tilbød seg å hjelpe meg med innmeldingen. Det tok jeg som et tegn ovenfra om at jeg må slutte å stikke fra ting jeg frykter. Så jeg ble medlem, og jeg var faktisk inne blant alle de mennene i 2 hele timer. Nesten hele tiden var jeg den eneste jenta, og hvertfall den eneste transen. Ingen synlige homofile så jeg heller. I begynnelsen holdt jeg meg til tredemøllene der det er lite mannfolk og godt med plass, men etter hvert ble jeg irritert på meg selv, for jeg vil jo ikke trene cardio. Jeg sto jo bare der og gjemte meg. Jeg er tynn og formløs og trenger desperat å bygge muskler, så etter en time beveget jeg meg gradvis mot styrkeområdet.

Jeg stilte meg midt i mellom to kompisgjenger og forsøkte meg på noen skjelvne squats med vekter i hendene. Jeg ventet på at de skulle begynne med noe faenskap, for jeg merket at de ble obs på meg. Dramatisk som jeg er sendte jeg en melding til et par venninner der jeg skrev "jeg kommer til å dø her i kveld", haha, men alt gikk faktisk helt knirkefritt! De sa ikke et ord. Ikke så jeg kunne høre det hvertfall.

For folk flest høres dette kanskje litt vel paranoid ut, men når man er vant til å hele tiden vekke reaksjoner, og spesielt rundt menn, så blir det jo sånn at man hele tiden venter på neste smell. Angst har vært, og er fortsatt, en enorm del av mitt kjønnsskifte. Veldig morsomt å erfare at det er mulig å trosse den og gjøre de tingene som skremmer meg mest. Jeg har lovet meg selv å dra tilbake til treningssenteret i morgen kveld - bare for å holde motet ved like og angsten under kontroll.

Å være trans i Oslo

TRANS + OSLO

La det ikke være noen tvil om at det er veldig befriende å komme til Oslo når man er oppvokst i småby-Norge som annerledes. Det første jeg merket da jeg flyttet til Oslo forrige uke er at jeg får mindre oppmerksomhet. Færre hoder snur seg på gata. Gatebildet her er ganske variert og mangfoldig, og det er jo landets største by, så det sier seg selv at det er her man lettest kan forsvinne litt i mengdene og kanskje føle at man blender litt mer inn.

Det er en spesiell opplevelse at jeg nå bor i en by hvor det også finnes mange andre transpersoner. I Tromsø så jeg egentlig aldri noen andre enn mitt eget speilbilde, selv om jeg ble kontaktet via e-post av flere som er i ferd med å sparke i gang prosessen. Her i hovedstaden ser jeg støtt og stadig andre som er i samme båt som meg, så det er litt morsomt å ikke være den eneste lenger. Jeg ser dem mange steder, men spesielt i området ved Stortinget T-banestasjon på Grensen - der det ligger en del Gay Clubs.

Oslofolk ser ikke ut til å reagere noe særlig på LHBT-personer. De er verdensvante og virker som de har "sett det før". Ingenting kommer som noe sjokk med mindre du har en voldsom stil som naturligvis blir et blikkfang. Jeg merker også at det er mye lettere for transpersoner å møte noen her. Jeg har ikke vært på jakt selv, men jeg merker likevel at den type ting er veldig mye mer mulig og tilgjengelig her.

I Tromsø vil det være sosialt selvmord for en ung mann å bli sett hånd i hånd med en transjente. Han ville ha fått homo-stempel tvert og fullstendig noia. Jeg påstår på ingen måte at det er noe dating-mekka for transjenter i Oslo, men det er helt klart en del menn her som ikke bryr seg om du er trans eller ikke.

Samtidig er man nødt til å være påpasselig. Dette er den norske byen jeg føler at livet mitt er desidert lettest i, men det er også her jeg får den krasseste kritikken og de skumleste opplevelsene. Senest for to dager siden var det en mann som formet hånden sin som en pistol, "siktet" og "skjøt" meg da jeg og en venninne gikk forbi Tinghuset på kveldstid. I tillegg får man slengt alt mulig etter seg.

Kritikerne her er mye mer aggressive enn kritikerne i Tromsø. Man kan faktisk havne i skikkelig trøbbel her, mens i Tromsø går det mer på latterliggjøring og lignende. Heldigvis er det et mindretall som oppfører seg som verst, men det skjer ofte nok til at jeg hele tiden er forberedt og ekstremt bevisst på omgivelsene mine.
Etter min erfaring er Oslo den beste byen i Norge for transpersoner, men også den farligste hvis du ikke passer deg.


#kjønnsskifte #Oslo

Det nye livet i storbyen



Nå sitter jeg på balkongen til en venninne og tar en kruttsterk kaffe før jeg må ut på bussen med en koffert som jeg ikke egentlig klarer å løfte. Jeg har bodd her hos venninnen min i noen dager, men i dag skal jeg flytte inn der jeg skal bo. Jeg var der i går og så meg rundt for første gang, og det var en enorm lettelse å se hvor fint det er. Fikk også hilst på min fantastisk hyggelige utleier ansikt til ansikt for første gang. Boligen hadde jeg jo fått på forhånd usett, så jeg har vært urolig for at noe skulle skurre, men det har gått over all forventning.

Det eneste problemet mitt så langt er at jeg kjøpte en stol på IKEA som jeg fikk med meg hjem i tusen biter. Jeg blir vel å prøve og prøve og prøve å skru den sammen, men det ender vel med at jeg klikker og må ringe en montør. Hvis jeg kjenner meg selv rett så får jeg nok ikke sitte i den stolen før til jul.

Jeg er spent og klar for mitt nye liv her i Oslo, men jeg har også et angstproblem som jeg ikke klarer å riste av meg. Som sagt tidligere har mamma kjørt meg både til og fra jobb hver dag de siste månedene, og også latt meg bruke bilen hele tiden. Hun og samboeren hennes har også generelt gjort meg mange tjenester på vanskelige dager, så jeg har blitt bortskjemt med å få hjelp med ting jeg synes er ubehagelige. Men nå har jeg ingen bil å skjule meg i, og heller ingen å "gjemme meg bak". Nå må jeg farte rundt som alle andre og fikse alt på egenhånd, og jeg må innrømme at det svir.

Ha det, Tromsø!












Jeg har bestemt meg for å kun ta med *1* koffert til Oslo. Jeg har sett gjennom tingene mine og kastet det som ikke trengs, så nå har jeg ikke så mange eiendeler lenger. Har pakket ned 2 par sko, favorittplaggene, 2 bilder, 2 bøker og skjønnhetsproduktene. PC'en skal selvsagt også skvises inn. Jeg er veldig fornøyd med å ha klart å bli litt "Gandhi" på akkurat dette her. Veldig befriende å ikke måtte tenke på logistikk eller lagringsplass. Frihet!

Apropos frihet så skal det bli en lettelse å flytte til en større by. Føler jeg har vært "the town clown" i Tromsø lenge nok. Noen andre får ta over den stafettpinnen. Kjenner at både kropp og sjel skriker etter å bo et sted der det er flere raringer på gata som kan ta bort litt av oppmerksomheten. Samtidig er jo Oslo ingen metropol, men det er jo det nærmeste vi kommer en storby her i landet - og derfor bærer det dit.

På en annen side må jeg innrømme at jeg allerede har hjemlengsel pga. familien og de gode venninnene mine her som har vært helt fantastisk støttende i denne kjønnsskifteprosessen. Føles nærmest naturstridig å skulle bo så langt fra dem, og nå føler jeg skikkelig anger for at jeg har vært så usosial siden jeg begynte på østrogen.

Nå skal jeg prøve å nyte siste kvelden hjemme.


Neste gang snakkes vi fra Oslo :-)

Siste uke i Tromsø


Min siste arbeidsdag som servitør.

Kun 3 hele dager gjenstår her oppe i Nord-Norge. Jeg har sett frem til dette veldig lenge, men nå som jeg må ta farvel med familie, venner, og en herlig arbeidsplass så begynner jeg å få en klump i halsen. Typisk at man begynner å sette litt ekstra pris på diverse saker og ting når det nærmer seg slutten.

Endelig har jeg fått boplass i Oslo. Helt fantastisk, men jeg spretter ikke champagnen enda. Det har vært såpass vanskelig å få bolig, og man har vel blitt vant med at ting går til helvete, så jeg tør ikke feire det før jeg har fått nøklene og kan slenge meg på senga i den nye boligen. Først da vil jeg tørre å trekke pusten og juble.

På grunn av utmattelsen har det vært litt vanskelig å få til å møte venner og familie for å få spist middag eller gjort noe gøy sammen før jeg drar. Nå har jeg atpåtil blitt forkjølet. Heldigvis gjenstår det enda et par dager der jeg kan prøve å skvise inn et par besøk. Ellers har jeg prøvd å jobbe mest mulig for å være best mulig sikret når jeg flytter.

Når det gjelder hormonbehandlingen: skikkelig ømme pupper som vokser ekstremt sakte. I perioder, som nå, står egentlig veksten helt stille. Det har egentlig ikke vært noen konkret brystvekst enda. Bare yderst littegrann. Mest av alt er det bare ømhet som gjør at de hovner litt opp og dermed vokser litt utover. Spesielt på kveldstid. Jeg bruker å ta pillene mellom kl. 12:00-14:00, så det betyr vel at det er etter et visst antall timer at virkningen er på sitt klimaks.

Føler meg privilegert som får en ny sjanse med en ny pubertet. Denne gangen føles det jo spennende, i motsetning til forrige gang som var tidenes mest traumatiske tid. Jeg er også ganske redd for å få dårlig effekt av hormonene. Det er jo dessverre ikke alle som får så stor forvandling..

Til min store fortvilelse har jeg gått ned i vekt. Jeg er veldig smal og formløs fra før, så det at jeg blir enda tynnere og mer dvask gjør det jo ikke noe lettere å få formene jeg ønsker meg. Jeg begynte å se tegnene for en stund siden, så da tenkte jeg at jeg kunne spise mye pizza med ekstra hvitløksdressing med god samvittighet. Det var ikke lurt, for det fettet legger seg kun på magen. Jeg vil jo bli rundere jevnt over, så jeg må prøve å sette meg inn i disse greiene så jeg kan lage meg en brukbar kostholdsplan for vektøkning.

Snakkes snart!

 

Transe på boligjakt i Oslo



Jeg har fått etterlengtet studieplass ved UiO, men hvem vet om jeg faktisk får benyttet meg av den. Jeg ligger våken om nettene og grøsser over tanken på å måtte bli her i Tromsø enda et år. Ettersom jeg var tidlig ute med å søke studentbolig (allerede 09.12.2016) så har jeg følt meg passelig trygg på å få boplass, men nå har jeg fått e-post om at alle boliger til semesterstart allerede har blitt utdelt. Deretter sendte jeg en e-post til Studentsamskipnaden i Oslo hvor jeg forklarte situasjonen min;


"Jeg er transperson og derfor stiller jeg sist i køen på det private boligmarkedet hver eneste gang. Finnes det noen mulighet for å kunne være så heldig å bli prioritert som følge av dette?"

Og bare for å ha det sagt: jeg forventer ingen særbehandling av samfunnet fordi jeg er trans, men i enkelte tilfeller som for eksempel på bolig- og arbeidsmarkedet så synes jeg faktisk at det hadde vært på sin plass med litt hjelp og prioritet i blant, for etter min erfaring er vi transpersoner blant de som trekker det korteste strået. Jeg har også inntrykk av at mange med for eksempel innvandrerbakgrunn opplever samme problem, og det er ikke greit.

En konsulent fra SiO svarte meg ganske raskt med å beklage situasjonen, og at de ikke har anledning til å prioritere, men at de gradvis vil fortsette å dele ut boliger etter hvert som de blir ledige gjennom skoleåret. Greit nok det, men hva skal jeg gjøre i mellomtiden når ingen på det private markedet vil gi meg en sjanse pga. kjønnsidentiteten min? Kirkeasyl?

Mange sier jeg er dum som forteller om kjønnsidentiteten min i første e-post til utleiere, men dere som sier det har aldri selv gått på visning med denne type overraskelsesmoment. Det har jeg, og det var en mindre hyggelig opplevelse, så for min egen sinnsro prøver jeg alltid å sy inn til slutt i e-posten at jeg er trans. Jeg tør rett og slett ikke møte opp på visning uten å ha sagt det. Jeg gjorde det to ganger, og aldri igjen.

Nå har jeg heldigvis endelig kommet i kontakt med en utleier som ikke kunne ha brydd seg mindre om hvordan jeg ser ut og hvilken kjønnsidentitet jeg har, og jeg håper bare så inderlig at det ordner seg. Det er jo ikke uvanlig at de plutselig trekker seg, så jeg går rundt med konstant puls i påvente av en avklaring. Jeg har trøstespist kaker i flere dager, og som dere ser på bildet har jeg begynt å få kviser i panna som takk.

Kryss fingrene for meg, er dere snille! <3


#kjønnsskifte

Hormonmangel?



Hei igjen :-)

Etter nesten seks uker på østrogen og anti-androgen merkes det godt at noe nytt er i omløp i kroppen. Veldig godt å oppleve at tablettene virker og jeg er veldig glad for å være i gang med hormonbehandlingen, men det viser seg å ikke bare være gull og grønne skoger. Jeg tror Androcur-tablettene er ganske sterke, for jeg har fått et kjempeproblem med utmattelse. Det passer ganske dårlig med tanke på mine flytte- og studieplaner.

 I helgen var det helt ute av kontroll. Jeg våknet om morgenen og følte meg som et påkjørt dyr. Like sliten etter 10 timer søvn som da jeg la meg kvelden før, og begge dagene ble tilbragt på sofaen. En stund føles det greit å ligge og hvile, men etter hvert så ble jeg litt stressa og fikk angst fordi jeg liksom aldri begynte å føle meg noe piggere. Det ble bare verre og verre. Jeg begynte å få katastrofetanker om at jeg hadde fått ME og at resten av livet ville bli tilbrakt til sengs i et mørkt rom.

I dag er det heldigvis litt lettere og katastrofetankene har roet seg. Jeg har gjort litt research på nett og jeg fant et amerikansk forum for transjenter der veldig mange skrev om lignende opplevelser i begynnelsen av sin "transition". Det kan tydeligvis være et tegn på hormonmangel fordi Androcur senker testosteron fortere enn Progynova rekker å bygge opp østrogen, så man får en litt ubalansert periode før østrogenet bygger seg ytterligere opp. Mange anbefalte å spise jerntabletter for å motvirke utmattelsen. Flere skrev også at de hadde opplevd å få lavt blodtrykk, så jeg skal få sjekket det hos legen.

En del av meg tenker at mamma skal sikkert bli lettet når jeg flytter, for jeg har nok vært en krevende husgjest de siste månedene. HVIS jeg flytter, for det ser mørkt ut hvis jeg ikke får studentbolig. Som vanlig er det vanskelig å få seg boplass når man er transe - selv i Oslo.

#kjønnsskifte

Første måned på østrogen

God dag



Jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har vært sosial den siste måneden, og det er fortsatt "ledige fingre" på hånden. Utenom jobb har jeg nesten utelukkende bare vært hjemme med mamma. Fordi jeg flytter til Oslo i august føler jeg for å bare ta det helt med ro nå som jeg enda har muligheten. Men jeg må nok klemme inn et par venninnebesøk også, for det bor noen frøkner i denne byen som jeg virkelig kommer til å savne.

Siden jeg begynte på tablettene har jeg jobbet fulltid. Det gikk akkurat som vanlig i begynnelsen, men den siste uken har det vært krevende. Jeg har gradvis blitt mer og mer slapp og jeg må ta en time-out flere ganger om dagen. Jeg får sånne akutte innfall av utmattelse der jeg plutselig blir så død i kroppen at t.o.m. gulvet ser fristende ut å legge meg ned på. Det er visst vanlig å bli slapp og sliten i startfasen av hormonbehandling.
 
Jeg har også hatt et par dager som har vært litt spennende når det gjelder humøret. Utrolig små hendelser har satt enorme reaksjoner i sving. Jeg tror jeg har klart å skjule det ganske bra, for jeg vil jo ikke ta det utover noen, men hele følelsesspekteret har virkelig svingt seg innvendig. Jeg har også vært litt ekstra engstelig og folkesky, så mamma har kjørt meg til og fra jobb hver eneste dag - en luksusvane som skal bli vond å vende.


Når det gjelder kroppslige forandringer så har det ikke skjedd noe som helst i synlig grad. Jeg har lest meg litt opp på internett og det er visst vanlig at det tar 3-6 måneder før man opplever nevneverdige synlige forandringer. MEN(!) jeg har fått en øm klump bak begge niplene. Først kom klumpen på høyre side, og det tok mange dager før den kom på venstre side også. En stund fikk jeg panikk for å få veldig ujevn brystvekst, men nå ser det ut som det går seg til. Likevel er det jo vanlig at kvinner har litt ujevn størrelse på brystene.

Snakkes snart!

#kjønnsskifte

Fakta om mann-til-kvinne-tablettene



Jeg begynner alfabetisk med
Androcur.

Dette er antiandrogen-tabletter. De skal hindre videre kjønnshormonproduksjon av testosteron i kroppen min. Som sagt tidligere vil dette blant annet også gjøre meg steril, senke libido (sexlyst) og potens. Jeg tar en halv tablett daglig, og det må jeg gjøre inntil den dagen jeg har gjennomført kjønnsoperasjonen og kilden til testosteronproduksjonen er borte. Dere vet hva jeg mener...

.. Mannehøna og tilbehøret.

Jeg ble litt paff da jeg søkte opp Androcur på http://www.felleskatalogen.no, der det står at dette er et legemiddel som først og fremst brukes til: "demping av kjønnsdriften ved seksualdeviasjoner hos menn". Seksualdeviasjoner. Det høres ekkelt og skremmende ut, og overhode ikke noe jeg vil assosieres med. Det kunne heller stått at dette er noe som brukes i kjønnskorrigerende behandling, for jeg vil tro det er bra mange av oss transjenter på verdensbasis som benytter oss av denne resepten. Men men..

Vanlige bivirkninger er lett utmattelse og litt nedsatt konsentrasjonsevne. Blant sjeldnere og mer alvorlige bivirkninger står det alt fra anemi til levertumorer.





Progynova

Jeg vil ikke glamorisere legemidler, men denne reseptesken med østrogen er per dags dato det kjæreste jeg eier. Ifølge pakningsvedlegget er dette et medikament som utelukkende brukes til lindring av symptomer i og etter overgangsalderen, og også til å forebygge beinskjørhet. Det er ingen særskilt info beregnet for transpersoner. Progynova er et HRT-medikament. HRT som i hormone replacement therapy.

Jeg tenkte tidligere at det kan da ikke være så ille å ta østrogen. At det kan da umulig være noe som har så mye bivirkninger, men jo, det har faktisk et par ganske skumle potensielle bivirkninger. Jeg har visstnok 1,5 gang høyere sjans for hjerneslag, og 1,3-3 ganger høyere sjans for å få trombose (blodpropp) enn hva folk flest har, og særlig det første året. Det er én av grunnene til at det er lurt å midlertidig slutte å spise disse pillene i den perioden man gjennomgår en kjønnsoperasjon pga. all den tiden man må ligge i ro etterpå. Generelt sett blir man litt mer utsatt for hjertesykdom, men dette gjelder hovedsakelig etter fylte 60 år.

Jeg orker ikke stresse meg opp av mulige bivirkninger. Når du vil noe sterkt nok så er det lite som kan skremme deg vekk nesten uansett hva risikoen er. Men det er klart at jeg blir ekstra motivert til å leve sunt nå som jeg er klar over disse faktorene, og jeg tror man kommer langt med bare det.

#kjønnsskifte #hormonbehandling

Skjeggveksten kommer tilbake



Jeg kan ikke huske presist når jeg tok min siste laserbehandling, men det er kanskje et par måneder siden nå. Kanskje slutten av april? Jeg tror det var min syvende eller åttende runde. Jeg bestemte meg hvertfall for å ikke ta mer laser før sommeren, for man kan jo ikke eksponere ansiktshuden for sollys fire uker før og fire uker etter en behandling. Sånt kan være en utfordring her oppe i midnattssol-land. Uansett hadde skjeggveksten blitt såpass redusert at jeg tenkte at jeg må da klare meg fint uten mer laser inntil høsten.


BIG MISTAKE.

De siste to ukene har jeg merket at veksten har blitt tettere. Områder som var så og si helt skjeggfrie etter mange vonde runder med laser har igjen fått hårsekker som pumper ut skjegg hver jævla morgen. For omtrent 6-7 uker siden vil jeg si at jeg kunne gå ca. to dager uten å barbere meg og uten å få skjeggskygge. Nå må jeg barbere meg hver eneste morgen igjen, og allerede sent på kveld samme dag kan jeg føle motstand når jeg stryker hånden langs kjeven og overleppa.

For noen dager siden måtte jeg virkelig knipe igjen slusene for ikke å begynne å gråte da jeg så meg i speilet om morgenen. Alle de smertefulle timene under laser det siste året har kostet meg skjorta. Kjenner jeg får åndenød av å se all den harde innsatsen bare gå rett i do. Jeg har selvsagt lyst til å avbryte denne laserpausen, men jeg har ikke penger til å fortsette fordi jeg sparer for å flytte til Oslo snart. Men nå som jeg har fått diagnosen F64.0 Transseksualisme så har jeg krav på dekt laserbehandling, så jeg har sendt søknad om nettopp det. Surt at de har behandlingstid på åtte uker.



Jeg vil fraråde alle å ta pauser fra laserbehandlingen!

Andre uke på østrogen



Hei-hei!

Den eneste forandringen jeg merker så langt er en voldsom økning i appetitten. Jeg har alltid hatt god matlyst, men nå har den krysset alle grenser. Jeg føler meg utsultet hele tiden uansett hvor mye jeg har spist en kort stund tidligere. I omtrent fem dager har jeg ikke klart å tenke på annet enn mat. Jeg spiser alt jeg kommer over. Dessverre blir det veldig mye junk jeg stapper i meg, og jeg har allerede fått kviser i panna og blitt litt oppblåst rundt midjen. Dette må jeg bare få under kontroll fort som F, så i dag skal jeg bruke litt penger på å fylle kjøleskapet med salat-ingredienser.

Utover denne lille katastrofen merker jeg dessverre ingen andre forandringer enda. Jeg vet ikke hvorfor jeg hele tiden har forestilt meg at jeg skulle se forandringer så fort, for en pubertet tar jo tid. Når jeg tenker tilbake på ungdomsårene og min forrige pubertet, så var det jo ingen av oss som forandret oss over natta. Selv var jeg blant de siste, om ikke den aller siste, som kom i puberteten, og forandringene tok lang tid. Så i stedet for å stresse, så prøver jeg nå å sette pris på at kroppen holder på å klargjøre seg innvendig, og når den er klar så vil forandringene gradvis komme mot overflaten.

Det føles berusende bare å vite at østrogenet bygger seg opp i kroppen. Det har gitt meg en slags ro, for nå er det ikke bare sminke, bh-innlegg, løshår og andre triks som jeg selv står for som gjør meg til jente. Nå hjelper kroppen meg innenfra, og det er en lettelse uten sidestykke. Jeg føler meg mer ekte.

#kjønnsskifte

Første uke på østrogen



Den siste uken har gått veldig fort, og i dag skal jeg ta min åttende dose. Det har vært en rar uke, men først og fremst har den vært veldig fin. Jeg har gått på jobb og levd som vanlig, men jeg har vært litt ekstra drømmende. Jeg har vært veldig tankefull på en positiv måte, med konstant undring og mange fantasier om hvordan ting kan bli. På en annen side har det vært litt slitsomt, for jeg har vært helt besatt av å følge med på om de utvendige forandringene har begynt. Det er ubeskrivelig rart å skulle gå gjennom en ny pubertet.

Brystpartiet er selvsagt den delen av kroppen jeg har overvåket desidert mest. Nå og da kan jeg føle at det er bittelitt ømt, og noen ganger kan det komme en plutselig stikkende følelse, men overhode ikke i noen stor grad. Det er altså ingen reell aktivitet enda, så det er nok best å prøve å legge dette litt til side og prøve å fokusere på andre ting. Jeg har fått vite at det er vanlig at det tar ca. 1 måned før man merker noen form for kroppslig forandring, så jeg får bare tvinge meg selv til å slutte å stikke hånden ned i BHen hvert femte minutt.

Ellers har jeg ikke merket noen stor forandring i humøret, og kan ikke påstå å ha følt meg "hormonell" så langt. Jeg har hatt en lett hodepine nå og da, men den varer kanskje bare i en time også er den borte, og de siste dagene har jeg vært helt fin. Jeg tror også det kan være fort gjort å overdrive ting, for man vet at forandringer skal skje, så man sitter liksom konstant og venter og kjenner etter.

Alt i alt har dette vært en fin uke :-)

Video: Min første dose østrogen

07.06.2017

HORMONBEHANDLING - HENTET FØRSTE RESEPT!!!



❤ ❤ ❤ ENDELIG ❤ ❤ ❤

I dag er det én uke siden jeg tok de siste blodprøvene, og i dag er også hormonlegens eneste arbeidsdag i uka. Han må ha vært rask å godkjenne meg og sende e-resept. Jeg har svettet som en gris på jobb i sommervarmen i dag, og tenkte egentlig bare å stikke innom apoteket på Nerstranda senter etter vakta mi var over. Bare i tilfelle resepten hadde kommet. Og jeg hadde ingen tro på at det skulle skje.

MEN DEN HADDE KOMMET!!! :D :D :D

Jeg kan helt ærlig ikke beskrive hvor ENORMT dette føles. Jeg er så glad at det føles som jeg flyr på skyer, og litt som at jeg vil gråte av glede, men jeg får ikke til. Dette blir mitt siste blogginnlegg som umedisinert, og resten av mitt liv kommer jeg til å knaske Progynova-tabletter for å forvandle meg til den jeg egentlig er.

JEG ER SÅ SPENT!!!

Jeg har sett meg nødt til å både klype meg i armen og klaske meg selv hardt i ansiktet for å forsikre meg om at dette er virkelig. At det er sant. Jeg kan ikke fatte at det skjer. Jeg har ventet hele livet på dette her. Føler meg helt rusa av glede! Men vi snakkes, for jeg er så rotete i hodet at jeg klarer ikke skrive ordentlig. Føler dette bare blir rot. Nå skal jeg gå og svelge mine første tabletter. 2 Progynova, og én halv Androcur.

7 juni 2017.  Denne dagen kommer jeg ikke til å glemme. Nå skal jeg gå og svelge mine første tabletter. Kommer sikkert til å sitte med hendene på puppene kontinuerlig resten av kvelden for å kjenne om veksten begynner, haha!

Igjen, jeg kan ikke tro at dette skjer.
Fy faen som det har kostet å komme til dette punktet.




WIIIII!!!!!!

Syvende time på Rikshospitalet - Endokrinologen



Hei!

Jeg sto opp 06:30 i går. Tenkte jeg skulle ha god tid til å pynte meg, spise frokost, nyte en kaffe etc. Likevel klarte jeg som vanlig å bli sent ute og måtte løpe gjennom sykehuset for å rekke timen. Klokka slo 10:00 sekundet jeg satte meg på venterommet. Ti minutter senere kommer det en eldre mann og henter meg til kontoret sitt. Jeg tror han het Thomas, og det er altså denne ene hormonlegen vi håpefulle transpersoner har blitt velsignet med. Veldig trivelig og humoristisk mann som jeg tror de fleste vil føle seg komfortabel med. Det første han sa til meg var: "Ja.. da vet vi at du ikke er gal hvertfall, ellers hadde du ikke sittet her med meg i dag!".

Fokuset lå kun på min helsetilstand. Han ønsket å vite om eventuelle sykdommer i familien. Jeg kjenner som sagt ikke faren min, så hva slags rask som kan finnes på den siden av slekta er jeg lykkelig uviten om. Vi sjekket også blodtrykket mitt, hjertelyd, vekt, og han kjente etter kuler på bryst- og halsområdet. Heldigvis var alt i orden. Til slutt måtte jeg ta litt forskjellige blodprøver. Ettersom han dessverre kun er tilstede én gang i uka så får han ikke lest resultatene før neste onsdag, så det ble ingen reseptutdeling på meg i går. Men hvis alt ser bra ut når han leser resultatene, så blir en elektronisk resept sendt til Tromsø, også forhåpentligvis svelger jeg mine første østrogentabletter i slutten av neste uke.

Samtidig skal jeg også begynne på noe som heter antiandrogen. Det er navnet på stoffet som skal ta knekken på testosteronet mitt, men ikke absolutt alt. 9/10 må bort, og 1/10 må bli værende i kroppen. Fjerner man alt testosteron så blir man fullstendig aseksuell. Alle kvinner har litt testosteron i kroppen. Ellers sa han sa at jeg kommer til å merke en endring i fettprosent, underhudsfett, hårvekster, mykere hud, betydelig lavere sexlyst, og betydelig høyere følsomhet. Brystvekst vil også begynne etter hvert, og min fulle naturlige bryststørrelse vil være ferdig utvokst etter omtrent ett år. Han sa at noen få er heldige og får passe store bryster som de blir veldig fornøyde med, men at de fleste ikke får spesielt store. Man får etter hvert tilbud om brystimplantater om man ikke føler at egen brystvekst er tilfredsstillende.

Han sa også at det er vanlig å bli nedstemt, ekstra nærtagende og smålig deprimert i begynnelsen, men at hvis verden plutselig oppleves som "et veldig mørkt sted" så må jeg bare ringe i full fart. Da er det visstnok bare å justere litt på doseringen for å forhåpentligvis få meg i en viss balanse igjen. I tillegg nevnte han at hvis jeg noensinne vil bli forelder til mitt eget biologiske barn så er det lurt å skynde seg å fryse ned sæd. Når man begynner på østrogen mister guttekroppen sin fruktbarhet, og den får man aldri tilbake uansett hva. Jeg vet at mange transjenter velger å fryse ned sæd, men jeg vil ikke det. Rett og slett fordi jeg aldri ville klart å glemme at det ville gjort meg til biologisk pappa til det eventuelle barnet, og det klarer jeg ikke leve med. Den tanken er helt ekstremt ukomfortabel for min del, for jeg er jo ikke en mann. Jeg vil heller ikke at noe som helst maskulint fra kroppen min skal ligge lagret noe sted. Grøss! Så nei takk, jeg står over.

Én ting gjorde meg ganske irritert. Jeg har ringt avdelingen mange ganger siden februar for å sjekke om det var noen ledige timer før timen jeg fikk tildelt 31 mai. Det var to ledige timer på 30 minutter i mars, men jeg fikk ikke time fordi de sa at de trenger mye lengre tid første gang en pasient kommer til hormonlege. Jeg var sammen med hormonlegen i omtrent 22-23 minutter i går. Altså kunne jeg ha vært godt i gang med hormonbehandling i dag, hadde de bare gitt meg én av de ledige timene i mars. Det føles bittert, mildt sagt. Så det er jo noe dere som kommer etter meg bør være obs på.

Nå venter jeg bare i spenning på å få svar neste uke, og jeg er så redd for at han skal finne noe galt på blodprøvene. Jeg er livredd. Dette kommer til å holde meg våken om nettene inntil da - ingen tvil om det.

Kryss fingrene for meg, er du snill.. <3



#kjønnsskifte

Klar for runde 7 på Rikshospitalet



Nå er klokka vel forbi midnatt og jeg er akkurat ferdig med å lime på meg løsnegler for morgendagen. Jeg har vært veldig betenkt i det siste og har dermed bitt ned mine egne til et lite flatterende nivå, så da blir det sånn.

Jeg klarer ikke å stole på at jeg får hormonbehandling før jeg får en resept i hånden. Jeg må ha det svart på hvitt, signert og stemplet. Jeg har ventet så lenge på dette at tilliten min er nærmest ikke-eksisterende. Jeg har tenkt, fundert og irritert meg så mye i det siste at jeg føler meg veldig uopplagt til å reise i morgen, så jeg gruer meg til det. Får satse på at det faktisk blir verdt det denne gangen.


Jeg skal i utgangspunktet ta fly om under 12 timer, og jeg krysser både fingre og tær for at det helvetes snøværet som pågår (ja, det snør!) ikke skaper noen forsinkelser. Jeg har nemlig time hos hormonlegen kl. 10 onsdag morgen, så her er det ikke rom for utsettelser. Om jeg Gud forby skulle miste denne timen må jeg vel vente til neste år før det blir ledig time igjen. Da tror jeg faktisk jeg hadde snakket med en av mine Øst-Europeiske venninner og fått dem til å ta meg med til et av hjemlandene deres for å hamstre hormoner på svartebørsen. Man blir jo gravlagt før man kommer i gang her til lands..

Vi snakkes igjen veldig snart, og forhåpentligvis vil det bli et strålende fornøyd blogginnlegg om at det endelig har ordnet seg.

Nattinatt :)

Intern krise på Psykosomatisk avdeling


Noe av det første jeg så da jeg klikket meg inn på VG nå nettopp var dette bildet her. Dette er helt sikkert relatert til Psykosomatisk avdeling, tenkte jeg oppgitt. Og det var det. Artikkelen handler faktisk ene og alene om nettopp den avdelingen. Surprise, surprise.

Artikkelen sier blant annet at tillitsvalgt har sendt brev til Fylkesmannen i Oslo og Akershus der det nevnes et dårlig arbeidsmiljø som har ført til at avdelingen har størst sykefravær av alle avdelinger på hele Rikshospitalet, og at det siden slutten av 2016 har begynt å forårsake forsinkelser i behandling av pasienter. Det skal ha vært hyppige oppsigelser og stor gjennomtrekk av ansatte. Det ble sagt at det er stor risiko for behandlingssvikt.

Først i midten av mai skal det være et møte der tillitsvalgt ved Psykosomatisk skal redegjøre situasjonen for Fylkeslegen. Heldigvis har flere tillitsvalgte fra den Norske Legeforening nå sagt seg enig i at situasjonen er alvorlig. Problemene skal ha vart i flere år, og én av problemene er manglende rekruttering. I mars i år ble det sendt en ny melding fra tillitsvalgt ved Psykosomatisk avdeling som beskrev at situasjonen er ytterligere forverret.

- Det er en veldig alvorlig situasjon fordi hele avdelingens fagmiljø har brutt sammen. Det er alvorlige arbeidsmiljøproblemer som gjør at en stor andel av de ansatte sykemeldes eller slutter. Det er ikke folk på plass til å løse de oppgavene avdelingen skal gjøre. Vi har aldri opplevd noe lignende, sier overlege og varaforetakstillitsvalgt for Legeforeningen ved Oslo universitetssykehus, Christian Grimsgaard, til VG.

Nok en gang ser man tydelig at transpersoner ikke er en prioritert pasientgruppe i helsevesenet. Og jeg synes oppriktig synd på mange av de ansatte på avdelingen, for de er jo også i et surt system som må omstruktureres fra topp til tå. Tragisk at ting må komme i media før de relevante menneskene i lederstillinger gidder å løfte en finger. Veldig trist at det skal være sånn ved det eneste stedet i landet som kan hjelpe oss transpersoner. Jeg har ikke ord. Jeg blir så skuffet over Norge.

Jeg kjenner aktivisten dypt inne i meg våkner når jeg leser ting som dette. Det er ikke utenkelig at jeg snart begynner å banke på diverse kontorer for å kreve svar fra relevante nøkkelpersoner. Det skal være ubehagelig for sløve ledere å la ting som dette skje. Det bør få konsekvenser for dem som sitter og håver inn penger og samtidig lukker øynene for hva som må gjøres.



Artikkel: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslo-universitetssykehus/slaar-alarm-om-arbeidsmiljoeet-paa-rikshospitalet-avdeling/a/23977520/


Bilde lånt fra http://www.vg.no 30.04.17.

15.04.2017

Hei!

Jeg har gått i en slags dvale der jeg bare venter på 31 mai - datoen jeg forhåpentligvis får resept på hormoner og/eller testosteronblokkere.


Hverdagen handler egentlig bare om å komme seg gjennom dag for dag med et håp om at tiden skal fly. Jeg er så og si bare hjemme og ser på dokumentarfilmer og leser reisereportasjer.  Jeg er så lei av å ta med guttekroppen min ut og prøve å "leve livet", som legene så fint sier at jeg må huske å gjøre. Nei. Nå vil jeg ha hormoner før jeg gjør noe mer.

Det blir nok ikke hyppige innlegg her på bloggen de nærmeste ukene, men jeg skal prøve å komme i gang igjen straks ting begynner å skje. Sånn som ting er nå så er det ikke så veldig mye å oppdatere dere om, og jeg har heller ikke lyst til å dele absolutt alt på internett. Tenker man bør følge en gylden middelvei.

Det er forresten veldig hyggelig å se at det fortsatt er noen som titter innom selv om jeg er temmelig inaktiv.

Vi snakkes nok i Mai :-)



 

Én hormonlege til alle transpersoner


Nå har jeg akkurat lagt på røret etter å ha snakket med Psykosomatisk avdeling. Jeg har ringt dem nok en gang for å sjekke om det har blitt noen ledige timer hos hormonlege så jeg kanskje kan få kommet meg dit litt tidligere enn 31 mai. Men nei, det har ikke vært noen avbestillinger.

Nå fikk jeg også bekreftet fra sekretæren at det er én hormonlege i det offentlige helsetilbudet for oss transpersoner. En mann, og han er som sagt bare tilstede én gang i uka. Det er anslått at det lever ca. 25000 transpersoner i Norge i dag.

Jeg har ikke ord.


Hallo i luken, Bent Høie!!

#kjønnsskifte
 

Syvende laserbehandling mot skjegg





På torsdag hadde jeg min syvende runde med laser i ansiktet. Veldig irriterende fordi sykepleieren i begynnelsen forespeilet meg at det ville kanskje bare ta seks runder før jeg skulle være helt skjeggfri, men sånn har det jo ikke blitt. Og det er jo ikke hennes feil, for det er jo ikke bare bare å vite, men det er surt å måtte bruke mer penger enn planlagt. Det er fortsatt moderat skjeggvekst på haka mi, langs kjeven og litt nedover halsen, og lett spredt vekst på overleppa.

Vanligvis har det bare brukt å ta 20 minutter, men denne gangen brukte vi 40 minutter fordi jeg klaget litt over resultatene etter de to forrige rundene. Svært lite har skjedd og derfor ble det dobbel runde (uten ekstra kostnader). Det kommer jeg til å fortsette med de neste gangene også selv om det gjorde ekstra vondt. Nå håper jeg bare at flest mulig skjeggporer vil forsvinne de neste dagene..

I dag, to dager etter behandlingen, har jeg fått masse små hvite kviser i det behandlede området. Det er visst ganske vanlig pga. varmen mot huden.

#kjønnsskifte

DØDSÅRSAK: UKJENT



Jeg håper av hele mitt hjerte at du vil ta deg 2 minutter og 13 sekunder til å se traileren jeg har lagt ved her. Den gir et innblikk i dokumentarfilmen som min storesøster Anniken Hoel har brukt de siste 11 årene på å skape. Den heter DØDSÅRSAK: UKJENT, og har verdenspremiere på dokumentarfilmfestivalen i København (CPH:DOX) 20 mars - og Norgespremiere 24 mars.

Annikens eldre søster, Renate, var psykiatrisk pasient og døde plutselig og uventet da hun var 34 år. Obduksjonsrapporten konkluderte med at dødsårsaken er ukjent. Det viste seg etterpå at medisinene hun gikk på hadde plutselig død som bivirkning. Det har ført til at Anniken har reist rundt og undersøkt legemiddelindustrien. Det er nemlig ikke bare Renate som har dødd på mystisk vis etter å ha gått på antipsykotika.

Denne filmen er min søsters livsverk, noe hun har gjort på vegne av sin egen søster, og jeg håper dere vil ta dere tid til å se traileren og kanskje t.o.m. filmen når den kommer på kino. Filmen kommer i to versjoner, norsk og engelsk, og den er den norske versjonen som kommer på kino her i landet. Hvis den ikke er på kino der du bor kan du kontakte lederen ved din lokale kino og etterspørre at filmen blir satt på programmet.


Filmen går løs på et kjempeviktig tema. Folk har aldri tatt så mye piller og medisiner som i dag, så dette er noe som angår oss alle på en eller annen måte. Jeg har enda ikke sett filmen selv, så det blir nok en knallsterk opplevelse når jeg ser den på premieren. Grugleder meg!

Skikkelig stolt av deg, Anniken <3

#AnnikenHoel #Causeofdeathunknown

Et halvhjertet behandlingstilbud

Jeg ringte til Psykosomatisk avdeling for å spørre om det har blitt noen ledige timer hos hormonlege. Jeg fikk trossalt ikke time før 31 mai, og det er jævla lenge til den dagen. Jeg tenkte at det må da være én eller annen mulighet for å stikke innom og få dette fikset innen den tid. Men nei, det var ingen ledige timer. I følge sekretæren var det smekkfulle lister måned på måned fremover. Også sa hun én ting til som gjorde at jeg kunne føle en ild tennes langt inne i sjelen min:

"
Du skjønner, hormonlegen(e?) er kun tilstede én dag i uken."

ÉN DAG I UKEN.

Det er lett å se kjønnsskifteapparatet i Norge har sprengt kapasitet. Spørsmålet er bare hvorfor ikke ressursene øker i takt med en økende pasientstrøm. Det virker som at behandlingstilbudet for transpersoner er et uviktig og halvhjertet behandlingstilbud som nærmest kun eksisterer for syns skyld. Vi som er i pasientlistene hos Psykosomatisk avdeling på Rikshospitalet er jo godt på vei til å bli pasienter på livstid, for vi mister de mest vitale årene av livene våre fordi vi tvinges inn i eviglange ventelister.

Jeg tror det eneste som kan skape forandring er hvis en politiker i regjering får et transkjønnet barn. Først da vil de gidde å åpne øynene for det neglisjerte systemet. Men på en annen side så har vel de et bedre utgangspunkt for å kunne betale for behandling og operasjoner privat i utlandet, så det ser kanskje litt mørkt ut dette her..


#kjønnsskifte

Sjette time på Riksen: GODKJENT KJØNNSSKIFTE!!



Diagnosen F64.0 Transseksualisme er nå konstatert etter en satans lang utredning, og jeg har dermed rett til behandling. Jeg har fått henvisning til endokrinolog (hormonlege) og det hele skal iverksettes. Helt utrolig at denne dagen endelig har kommet. Jeg hadde virkelig ikke trodd at det skulle skje noensinne.

Jeg kom til en utrolig hyggelig kvinnelig lege. Kan ikke huske navnet hennes, men hun var et varmt og ydmykt menneske. Skikkelig koselig. Hun begynte timen med masse spørsmål og spørreskjemaer. På det tidspunktet tenkte jeg "here we go again" og begynte å planlegge å dra rett på bar og drikke meg drita etter timen. Jeg følte virkelig at jeg ikke klarte mer. Men så sa hun etter hvert:

"Ja, du har jo holdt på med dette lenge, du er i et eksponert yrke, du er sosial og klarer deg bra. Jeg kan ikke se noen grunn til å dra dette ut noe lengre. Vi går rett ut i ekspedisjonen og setter opp time til endokrinolog!"

HÆ?!


Jeg kunne ikke tro hva jeg hørte. Jeg dobbeltsjekket sikkert 10 ganger og måtte tørke bort tårer. Hun virket helt satt ut av hvor glad jeg ble. Måtte t.o.m. gi henne en klem. For tenk at det faktisk ordnet seg..! Det har enda ikke sunket helt inn fordi jeg er så sliten i kroppen etter hvordan ting har vært. Jeg tror lettelsen kommer til å øke litt etter litt for hver dag som går og jeg har fått tid til å lirke av meg alle bekymringene jeg har båret på.

Det eneste kjipe oppi det hele er at det ikke var ledig time hos endokrinolog før 31 mai, men hun sa jeg kunne ringe ukentlig for å sjekke om det har blitt ledige timer som følge av eventuelle avbestillinger. Psykosomatisk avdeling; forbered dere på telefonterror! :D


I kveld skal jeg ut med noen venninner og feire at det virkelige livet endelig kan begynne. Skål!

WIIII!!! :D


#kjønnsskifte

Psyker meg opp til psykosomatisk avdeling



Mamma og kjæresten hennes tok dette bildet av flyet jeg satt på da det hadde takeoff fra Tromsø tidligere i dag. Det ser litt ut som flyet står fast i piggtråd, noe jeg håper ikke er et negativt tegn for morgendagen. Haha. Jeg blir litt paranoid fordi jeg er så desperat etter en positiv opplevelse på sykehuset i morgen.




Denne gangen bor jeg på hotell. Det gjorde jeg også første gangen jeg skulle til Rikshospitalet: http://viktoriaprosessen.blogg.no/1458407841_frste_time_p_rikshosp.html

Blir liksom liggende i sengen med tusen tanker i hodet om morgendagen og mulige utfall. Jeg har en følelse av at det kommer til å bli enda flere utsettelser, så jeg er vel forberedt på det, men samtidig kjenner jeg at jeg kommer til å tåle den beskjeden veldig dårlig. Lyset har brent i begge ender så lenge nå at jeg har ikke mer tålmodighet å hente. Den siste uken har jeg vært konstant stressa med hjertebank og kortpustethet. Jeg kan ikke få understreket nok hvor mye jeg trenger at de gir meg klarsignal til hormoner i morgen.

Da jeg kom til første timen på Rikshospitalet 8 februar i fjor så snakket jeg med legen min om det dårlige inntrykket jeg hadde fått av avdelingen via media. Vi hadde en god prat om det og jeg ble beroliget, så jeg bestemte meg for å ikke stemple avdelingen negativt. Men nå har jeg jo faktisk havnet i en situasjon som ligner veldig på de skrekk-scenarioene jeg hadde hørt om, sånn som i artikkelen Ingentransland: http://www.vg.no/spesial/2013/transer/

Det der skal jeg ta opp med legen i morgen. Og hvis jeg merker at timen bare handler om det samme gamle og ikke fører noen vei så er jeg nødt til å kreve noen svar. De legger jo opp til at friske mennesker skal bli syke ved å holde på som de gjør. Jeg har lyttet nok - nå er det de som skal lytte.

Nå skal jeg ut på biltur med en venninne og prøve å roe ned. Vær så snill å ønsk meg lykke til i morgen. Feel free til å tenne lys og hele pakka. Det trenger man når det er psykosomatisk avdeling det er snakk om :-)



#kjønnsskifte

Livet uten bil




- Trygt og fint bak det store skjerfet -

Nå som jeg jobber på hotell i sentrum av Tromsø så har jeg egentlig veldig lite behov for bil fordi jeg bor så sentralt. Det tar meg maks 10 minutter fra jeg går ut døra hjemme til jeg går inn døra på jobb. I tillegg går hele fem forskjellige busser i nærheten, så jeg klarer ikke lenger rettferdiggjøre å bruke 2500 kroner på bil hver måned - så i dag kvittet jeg meg med min gamle Toyota.

I det siste har jeg har fått lære meg å tåle offentlig transport. Det er på ingen måte lett, men det går. Jeg tar buss både til og fra jobb nesten hver dag både fordi det er så glatt ute og fordi det er godt å slippe å måtte vandre langs trafikkerte veier og bli stirret ihjel av passerende bilister. Kjenner jeg gruer meg til sommeren når midnattsolen kommer og gjør meg til en meget synlig transe døgnet rundt. Orhh..!

Jeg kommer til å savne bilen kraftig. Sånn som i dag da jeg kjente at angsten var intens og jeg visste at jeg ikke hadde mat hjemme. Da hadde det vært veldig godt å kunne sette meg i bilen og kjøre til min faste matbutikk, men så hadde jeg ikke annet valg enn å spasere bort til en smekkfull Kiwi i sentrum midt i rushtiden. Angsten får virkelig kjørt seg om dagen.

#kjønnsskifte #angst

Født i feil kropp: sesong 2

rinoslretmtekst2jpg

Nå har jeg nettopp sett ferdig første episode av den nye sesongen. Jeg sitter og gaper over hvor modige deltakerne er. Det å skulle snakke på TV om ting som er utrolig personlig og antakelig veldig sårt, det kan ikke være lett. For ikke å snakke om at de er i en prosess der de enda ikke har nådd sitt endelige resultat, og det er ikke en morsom periode å la seg "dokumentere" i på verken bilder eller film. Det kan jeg skrive under på. Men at de gjør dette likevel er utrolig viktig. Alle er de med på å skape forandring gjennom å opplyse Norge ved å fortelle historiene sine.

I blant kan det bli litt sterkt. Akkurat som i forrige sesong kjenner jeg at det er mange øyeblikk som treffer meg og som trigger litt følelser. Og noen deltakere i serien er så unge. Herregud de er unge! Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde begynt med dette her tidligere, men det var faktisk andre tider da jeg var barn på 90- og 2000tallet. Det hadde ikke blitt bra mottatt på min barneskole. Jeg kjenner det stikker når jeg ser deltakere i serien som for eksempel Emma. Hun har fått pubertetsblokkerende medisiner som skal hindre at hun får mannlige trekk. Det hadde vært noe.

Gleder meg til neste episode.


Åh, jeg er så takknemlig for at serier som dette blir skapt! Takk til alle skaperne og medvirkende!

_______________________________________________________________
BILDE LÅNT FRA:http://www.merkur.no/f%C3%B8dt-i-feil-kropp-sesong-2

#kjønsskifte

Hurra for min største støttespiller!




I år føler jeg virkelig at mamma fortjener en "shout out". Vi har et veldig nært forhold til tross for at vi er veldig forskjellige. Det hender ofte at vi snakker 2-3 ganger per dag. Det at hun står så nært gjør også at hun automatisk blir påvirket av ting som jeg går gjennom. En del av mine problemer har en lei tendens til å også bli hennes, som for eksempel at jeg på grunn av periodevis
angst og utmattelse kan trenge diverse hjelp og sjåfør veldig ofte til alle mulige tider. Hun sier alltid "jeg kommer med én gang", hvor enn jeg måtte befinne meg. Det settes veldig stor pris på hjelpen og tilgjengeligheten selv om det ikke blir sagt hele tiden. Skummelt å tenke på hvordan hverdagen ville ha vært uten henne.

Gratulerer så mye med morsdagen, mamma! :-)

Over et døgn uten barbering



Ikke siden jeg var 18-19 år har dette skjedd, men nå har dagen kommet. Jeg barberte meg i går formiddag før jobb, og da jeg på nytt skulle gjøre meg klar til jobb i dag så kunne jeg faktisk ikke føle noe motstand da jeg strøk meg over ansiktet. Jeg ble helt satt ut og løp til badet for å se meg i speilet. Kunne det virkelig stemme? Jeg tenkte at jeg kanskje hadde mistet følsomheten i hendene eller noe sånt, men nei, skjegget hadde ikke kommet ut igjen enda.

Kun på enkelte knøttsmå områder kunne jeg se antydninger til kommende skygge, men det var overhode ikke nødvendig å barbere. Det holdt å legge over litt foundation. Jeg fikk vel en smak av fremtiden nå som laserbehandlingen mest sannsynlig er over halvveis ferdig. Nå som det er kveld igjen kjenner jeg at skjeggstubbene har kommet ut her og der, men veldig vagt. Det har virkelig tatt rekordlang tid. Dette kan jeg like!

Åh, som jeg gleder meg til å kaste barberhøvelen!




 

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits