Første utenlandstur på 4 år



Etter å ha vært innenfor landets grenser i 3 år og 9 mnd så har jeg endelig fått nytt pass hvor jeg er registrert som kvinne. I såå lang tid har jeg følt meg så ukomfortabel i eget skinn at reising kun har føltes som et tiltak, så jeg har bare latt være og ventet på bedre dager. Penger har jeg heller ikke hatt. Men nå er det litt bedre dager. Jeg føler femininiteten har utviklet seg en del og jeg er mer komfortabel med hvordan jeg ser ut. Det kommer til å bli helt uvirkelig, for jeg har ikke reist siden jeg var i Brussel med en venninne på nyåret 2014.

Drapstrusselen er forresten ikke grunnen. Grunnen til at jeg reiser er at da jeg flyttet til Oslo så sleit jeg veldig med å få boplass, og da jeg endelig fant en mann som ville ta meg inn så sa han at det ville bli en hake ved bosituasjonen, og det var at han skulle få besøk i 10 dager i slutten av oktober, og at jeg da måtte flytte ut de dagene. Jaja, tenkte jeg bare. Lenge til. Den tid, den sorg. Nå er tiden her, så jeg bestemte meg for å benytte muligheten til å gjøre noe gøy, så jeg har bestilt billett til Berlin på søndag for å besøke min storesøster! :)

Hun er utenlands de første to dagene mine der, så da kommer jeg til å være alene. Det gjør meg ingenting. Jeg skal bare slappe av, følge impulser og se hvor dagene fører meg. Jeg håper at jeg kanskje kan finne en butikk som selger store kvinnesko, for nå kommer vinteren og det er et helvete å finne sko her i Oslo.

Å bo i Berlin var forresten også min egen drøm siden jeg var 17 år og besøkte søsteren min der for første gang, men kjønnsskiftet har kommet i veien. Akkurat det plager meg veldig fortsatt den dag i dag, for jeg var virkelig fast bestemt på å flytte dit. Jeg tror det må være den beste byen i verden for mangfold, for der kan du virkelig være deg selv og finne aksept for hvem enn du er og hva enn du liker. Har du noen ganger vært et sted hvor du føler at.. universet?? gir deg en beskjed om at her skal du være? Jeg får den følelsen i Berlin.

Jeg lurer på om jeg kan finne en måte å bo der på etter hvert samtidig som jeg er i systemet i Norge iht helsehjelp til kjønnsskifte(?).. 

JEG EEER SÅ KLAR TIL Å REISE PÅ SØNDAG! :D

Anmeldelse og voldsalarm

I dag var jeg til avhør ved HatKrim hos politiet. Jeg og en politimann satt inne på et rom med lydopptak der jeg ble bedt om å forklare hendelsen detaljert, hvordan det opplevdes, hva jeg ser for meg fremover, etc. Det var en veldig fin opplevelse egentlig, for trusselen mot meg blir tatt skikkelig på alvor. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde ikke trodd det. Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg hadde sett for meg.

Han som truet meg er nå anmeldt. Jeg var først litt i tvil om jeg skulle tørre det, for man vet aldri hvordan en aggressiv person reagerer på å bli anmeldt. For alt jeg vet kan han klikke og samle en gjeng for å hevne han, men jeg er allerede truet så den sjansen får jeg bare ta. I går kom han nemlig på nytt forbi vinduene der jeg jobber og stirret på meg imens han brukte fingeren til å symbolisere at han skjærte over strupen, og da innså jeg virkelig at denne fyren er farlig og jeg må gjøre det jeg kan for at han skal få sine velfortjente konsekvenser.

Securitas på kjøpesenteret jeg jobber på har en årbok fra den nærmeste videregående skolen, så jeg fikk heldigvis raskt identifisert han da de lot meg bla litt i den. Jeg ble gjort oppmerksom på at han enda er mindreårig en liten stund til, og derfor vil det kanskje bli foreslått at vi kan møtes i konfliktråd som et alternativ til tiltale. Det orker jeg ikke ta stilling til per dags dato da jeg ikke føler at jeg skylder han noe som helst. Jeg har ingen sympati for at noen kanskje har hatt en vanskelig barndom og derfor har atferdsproblemer. Jeg vil tro mesteparten av verdens befolkning har hatt en vanskelig oppvekst, og det er ingen unnskyldning for å gjøre verden til en kjip plass for andre.

Jeg fikk i dag utdelt voldsalarm. Den skal jeg ha i lomma når jeg er på jobb og også når jeg beveger meg i området der jeg jobber, som for eksempel når jeg går til og fra t-banen før og etter hver vakt. Hvis han som truet meg, eller noen andre som truer, skulle komme nært meg så kan jeg holde inne en knapp i et par sekunder. Fortløpende vil da en politipatrulje komme kjørende til GPS-signalet de har på meg. Veldig betryggende, men jeg kan ikke si noe annet enn at dette er ganske surrealistisk. Det er litt stressende at knappen lett kan trykkes på ved et uhell ved friksjon i lomma, og politimannen jeg snakket med i dag sa at jeg mest sannsynlig kommer til å oppleve det, og da vil det komme en politipatrulje til der jeg er. Gud så pinlig. Jeg skal virkelig gjøre mitt beste for å unngå det.

Sjefen min har også vært veldig beskyttende. I stedet for å være sitte på kontoret var han sammen med meg i restauranten hele arbeidsdagen i går, og andre ansatte satt på en måte barnevakt for meg da han måtte forlate meg i små perioder. Han har også iverksatt en rekke sikkerhetstiltak på jobb som virkelig overrasket meg. Jeg følte meg skikkelig spesiell. Som en liten rubin, haha! Men jeg følte meg også litt teit som har gitt han så mye ekstra arbeid. Jeg hadde ikke engang tenkt å fortelle han dette, men en kollega gjorde han obs på situasjonen og da tok han virkelig tak.

Det har vært noen rare dager.

Drapstrussel

I dag fikk jeg en reell drapstrussel for første gang noensinne. Jeg har hørt fulle menn "spøke" med at de vil drepe meg flere ganger tidligere, men jeg har betraktet de situasjonene som mindre alvorlige, og heller som bare fyllesnakk. Denne gangen derimot ble jeg sett rett i øynene av en som sa rett ut hva han vil gjøre hvis han ser meg igjen. 

Det skjedde rundt 21-tiden i kveld da jeg holdt på å stenge uteservingen på jobb. Der er det mange lokale guttegjenger som konstant kommer og slår seg ned hver eneste dag. Hittil har ingen gitt meg noe særlig pes, noe jeg har syntes at er ganske rart. Jeg har liksom ventet på at de skal bli jævlige, men det har gått merkelig bra. Helt til i kveld da en gutt som sikkert ikke er eldre enn 16-17 kom bort til meg og ble ganske truende.

Han begynte med å si "jeg ser at du er mann" gjentatte ganger. Etter hvert begynte han å følge etter meg og spørre om navnet mitt, og om hvorfor jeg er transe. Jeg orket ikke svare på noen av delene, så jeg sa at dette med kjønnsskifte får han bare dra hjem og Google. Han ble mer og mer provosert uten at jeg gjorde noe som helst, og han ble veldig konfronterende og kom ganske nært. Han sa "i denne delen av byen liker vi ikke sånne som deg". "Vi hater transer". "Vi kontrollerer dette området, og hvis jeg ser deg her igjen så skal jeg banke deg opp". "Jeg skal skyte deg!".

Jeg er ikke overrasket, og jeg tenker at jeg ikke bør bli for bekymret, for dette er nok ting som mange transjenter der ute får høre jevnlig, og mesteparten av tiden så er det nok bare tomme trusler. Men samtidig føler jeg for første gang for å ta en trussel på alvor, for det var et eller annet med blikket hans. Man kan se i blikket og på mimikken til enkelte mennesker at de er skada i hodet og er i stand til å krysse syke grenser bare de blir sinte nok, og denne gutten er en sånn en.

Det ligger faktisk en politistasjon rett over gata fra arbeidsplassen min, så jeg tenker å ta en tur innom der i morgen for å forklare situasjonen og sjekke mulighetene for hva som kan gjøres. Er jo litt ubehagelig at en uberegnelig gutt går rundt som en tikkende bombe og blir helt mord-forbanna bare av synet av meg, så jeg føler at jeg kanskje i det minste bør nevne det for politiet.

Hva vil folk si

"/>


Jeg går veldig sjeldent på kino, men jeg er kjapp å bestille billetter hvis det er noe som virkelig interesserer meg. Så i går kveld gikk jeg og to venninner for å se denne filmen. Jeg kan ikke huske sist jeg så en så provoserende film. Man vil bare hoppe inn i skjermen og sloss med nebb og klør for å støtte hovedpersonen. Da den var ferdig måtte vi gå og sette oss på en kafé ved siden av for å diskutere det vi nettopp hadde sett, og det var litt morsomt å se at flere grupper som satt i kinosalen også kom til kaféen for å diskutere ivrig. Denne filmen må dere se!

Over den kritiske fasen



Slik ser bakhodet mitt ut. Overhode ikke så ille som jeg hadde forestilt meg, og det er ikke så vanskelig å dekke, men jeg synes det er kjempeekkelt. Hvis jeg glemmer meg et øyeblikk og stryker hånden gjennom håret så får jeg frysninger når jeg plutselig føler det nakne området der bak. Det har endelig begynt å gro etter flere netter med blodig pute.



Slik så jeg ut i går da jeg dro til klinikken for å få vasket og sjekket tilstanden til håret. Føler meg meget lite fin om dagen, og jeg ser kjempesliten ut i ansiktet etter mageviruset, så sjal ble eneste måte jeg våget å forlate leiligheten på. Men jeg så litt rar ut, for jeg er så høy at jeg er egentlig avhengig av å ha langt hår som syns. Uten det føler jeg meg veldig maskulin. Hodeplagg får meg bare til å se større ut.



Det var fantastisk å komme seg ut i luft etter å ha sittet så mye inne. Det har vært utrolig lange dager og veldig korte netter med dårlig søvn. Jeg har masse junk Food hjemme som jeg hadde gledet meg til å kose meg med, men jeg har måttet la være fordi saltholdig mat fører til økt hevelse i sårområdene pga medisinene jeg må ta. Jeg har måttet ligge utelukkende på rygg med store puter i armhulene for å forhindre armbevegelser i løp av nettene. Likevel har jeg dessverre klart å klore ut et par hårsekker i transplantasjonsområdene fordi det har klødd imens jeg har ligget i søvne. Får satse på at de få hårsekkene som forsvant ikke påvirker utseendet altfor mye når det begynner å vokse ut.

I 2 måneder fremover må håret vaskes daglig med silikonfri Shampo, men veldig forsiktig. Jeg fikk anbefalt shampoen SebaMed av sykepleieren. Jeg må også holde meg ganske rolig i enda en uke. Ingen stress, trening eller aktiviteter som gir høy puls. Det kan i verste fall føre til at håret ikke fester seg godt nok og faller ut.

Hårtransplantasjonen




I dag fikk jeg endelig gjennomført hårtransplantasjonen jeg har drømt om i årevis. Presist 1302 hår har blitt plukket ut fra et relativt stort barbert område i bakhodet mitt og deretter blitt flyttet frem for å lukke vikene og gi meg en mer feminin hårlinje. Kan nesten ikke tro at det er gjort. Det er så rart og surrealistisk når ting man har pønsket på i evigheter plutselig faktisk skjer.

Første del av behandlingen der hår ble plukket ut av bakhodet gjorde ikke vondt. Man blir såpass bra bedøvet. Den andre delen der hårene blir skrudd inn i vikene gjorde heller ikke vondt, men det var litt mer ubehagelig fordi man føler mer press mot hodet og at det hovner opp, blør og gir en stram følelse. Sprøytestikkene med bedøvelse øverst i panna var heller ikke spesielt behagelig, men alt gikk fint. Jeg var på klinikken kl. 08:30 i dag tidlig og var hjemme 17 ish.

Noe som er så sykt typisk er at jeg fikk et magevirus natt til i dag. Jeg har løpt på do konstant og følt meg forferdelig. Dét kombinert med alle tablettene, bedøvelsen og behandlingen i dag har tatt helt knekken på meg. Jeg ser helt ødelagt ut, så det blir en hånd over ansiktet på bildene. Da jeg var ferdig ringte jeg en god venninne, så hun kom til klinikken og tok taxi hjem med meg. Jeg var så sliten av magesmerter og behandlingen, så det var godt å få litt assistanse og følge hjem. Hun var også en engel som handlet mat til meg for de dagene jeg nå må sitte inne. 

De første dagene skal jeg ta totalt 9 tabletter (inkludert hormonene mine). Litt mye synes jeg, men heldigvis skal det trappes ned etter bare to dager. I tillegg må jeg spraye natriumklorid på vikene mine 1-2 ganger i timen så lenge jeg er våken. Det transplanterte håret bruker ca. 3 dager på å feste seg skikkelig i huden, så jeg har supernoia for å skrape borti områdene med hendene eller puta når jeg sover og dermed ødelegge alt. Jeg trenger desperat å sove fordi jeg blir så slapp av mageviruset, men jeg er så stressa og redd for å ødelegge noe at jeg tør nesten ikke tillate meg selv å lukke øynene.

På lørdag skal jeg tilbake til klinikken for å kontrollere håret og mest sannsynlig få det vasket av sykepleieren. Håper bare jeg klarer å holde det intakt til da. For en lettelse det skal bli å få overstått disse første kritiske dagene. Det kan forresten ta opptil 8-10 måneder før man virkelig ser et godt resultat.

Menn skjemmes i mitt nærvær



Som transjente er det veldig fort gjort å bli venn med homofile menn, men ikke fullt like lett med de heterofile. Jeg har *1* heterofil mannlig venn her i Oslo. Han er kanskje den eneste mannen på jord som jeg føler at virkelig står meg nær. Han er som familie. Men han er jo mann, og menn generelt er ikke veldig ivrig på å bli assosiert med en transe. I tillegg kommer han fra konservative Romania, så en stund trodde jeg at mitt kjønnsskifte ville bli spikeren i kista for vennskapet vårt. Slik ble det heldigvis ikke.

Mange ganger når vi er ute i det offentlige rom sammen så får han mange blikk for å gå ved siden av meg, men han ser totalt upåvirket ut hver eneste gang. Folk kan noen ganger stirre som bare faen, men han bryr seg liksom ikke. Likevel bruker jeg ofte å foreslå at vi heller skal møtes hjemme, for jeg er litt redd for at han egentlig har det helt jævlig når vi er sammen ute. At han bare skjuler det for å ikke såre meg. Men nei, han insisterer ofte på at vi skal gjøre ting ute, så da får jeg vel bare tro at han faktisk har baller og takler dette eksepsjonelt bra. Det er veldig fint å også ha en kompis når man ellers kun omgås jenter sosialt.

Grunnen til at jeg er så takknemlig for han er at jeg har opplevd veldig mye av det motsatte. Mange ganger kan jeg bli kjent med menn når ingen "vitner" er tilstede. Da kan de være kjempehyggelige og vi kan bli godt på vei til å bli gode venner, for da har de ingen kompiser tilstede som gir dem homostempel for å snakke med en jente som "har vært mann". Men så kan jeg møte på dem igjen neste dag når de er sammen med kompiser, og da er jeg som luft. De anerkjenner ikke min eksistens. Det skjer hele tiden. Derfor er jeg ofte litt reservert og absolutt ikke den som hilser først på bekjente menn, med mindre jeg føler at den aktuelle fyren er genuin og har baller til å stå for at han kjenner meg. For jeg vet av erfaring at den hyggelige personen jeg snakker alene med i kveldsmørket vil være den samme som snur ryggen til meg i dagslyset. 

 

Takk skal dere ha!

God mandag!

Dette er en liten blogg som også har en liten "målgruppe", om man kan si det sånn. Likevel ser det ut som jeg har noen faste lesere som har fulgt meg en stund nå. Siden opprettelsen har jeg fått en del e-poster spredt utover året, og de siste ukene har plutselig en håndfull personer skrevet til meg. Dere forteller om alle slags livssituasjoner og stadier av prosessen som dere befinner dere i. Noen har enda ikke fortalt hemmeligheten sin til noen, mens andre er godt i gang. Jeg blir veldig smigret av tilliten dere har til meg - spesielt dere som holder kjønnsidentiteten skjult.

Som mange av dere sikkert vet så bodde jeg i hjembyen min Tromsø da jeg opprettet denne bloggen. På den tiden fikk jeg mye oppmerksomhet i byen. Etter hvert fikk jeg et behov for å kontrollere oppmerksomheten, og det er en stor grunn til at jeg opprettet bloggen. For da kunne jeg selv presentere ting riktig og eie det hele litt, og også komme folk som snakket piss i forkjøpet.

Jeg ber sikkert om bråk ved å skrive dette, men jeg har ikke fått én eneste stygg kommentar på bloggen enda. Jeg var, og er fortsatt, forberedt på å få høre alt mulig rart, men ingen har kommentert noe stygt så langt. Noen har skrevet e-poster med ting som at jeg må stoppe "faenskapen" og vende meg til Jesus før det er for sent, men det er alt. Det er tydelig at ting har forandret seg litt, for jeg leste selv en transeblogg da jeg var tenåring, og dritten hun fikk i kommentarfeltene var grenseløs.

Noe annet fint med denne bloggen er at jeg har fått høre titalls ganger fra folk at de har lært noe nytt. Da blir jeg virkelig glad, for det betyr at bloggen har en betydning og bidrar med noe positivt. Likevel har jeg begynt å få mer behov for å være privat, og på sikt har jeg ikke lyst til å blogge. Men jeg skal fortsette litt til nå som noen av dere skriver at dere henter styrke fra bloggen, noe som er en stor motivasjon. Men jeg er ikke helt i blogg-modus om dagen, så jeg blir litt blank på hva jeg skal skrive. Så hvis det er noe dere lurer på og vil at jeg skal fortelle om, så må dere gjerne slenge inn en forespørsel. Hvis ikke så snakkes vi vel igjen snart når jeg plutselig får skrivegnist.


Tusen takk for all støtte, tillit, og for at dere har fulgt med så langt :-)

Transe + Treningssenter | Del 2



Jeg begynte å trene for litt over én måned siden. Det er faktisk en veldig stor oppnåelse for meg. Jeg har lenge hatt så lyst til å få det til, men det har føltes så skummelt. Det er lett å føle seg litt utsatt på sånne mannfolk-arenaer. Men nå har det har gått over all forventning. Jeg går 3-4 ganger i uka og det har løftet et tonn med angst fra skuldrene mine. Det er noe med å bruke kroppen og slippe ut all den negative "dampen" som ellers bare samler seg opp og gjør meg til et nervevrak. Fysiske resultater ser jeg ikke så mye til enda, men psykisk føler jeg en enorm forandring.

På treningssenteret der jeg trener er det antakelig over 95 % menn. Det er bemerkelsesverdig lite jenter å se. I tillegg har de aller fleste innvandrerbakgrunn. Jeg vil tro de fleste er pakistanere, arabere, tyrkere og kurdere. Nasjonaliteter som man kanskje lett kan tenke at er ganske intolerante. Jeg har tilbragt ganske mange timer og sene kvelder på det senteret nå, og ikke én eneste gang har jeg opplevd noe ubehagelig. Noen stirrer og snakker seg i mellom, men de fleste har nok med seg selv og sin trening og ofrer meg ikke et blikk. Jeg ser som regel mye av de samme folkene hver gang jeg trener, og noen av dem hilser og er skikkelig trivelige.

I Tromsø trente jeg en kort periode, og det var nesten bare etniske nordmenn rundt meg. Det gikk ikke like bra. Der ble jeg ofte snikfotografert, latterliggjort, åpenbart baksnakket, og egentlig konstant nedstirret. En gang da jeg trente med en venninne ble vi også omringet av en gjeng gutter som virkelig gikk inn for å være jævlig ubehagelige. T.o.m. et par jenter var frekke, noe som ellers er ganske sjeldent. Sammenlagt så gjorde jo alt dette at det ble umulig å fokusere på treningen, så jeg sluttet.

Jeg ville bare nevne denne erfaringen. Jeg synes kontrasten er ganske interessant, for vi nordmenn liker jo å tro at vi er så sykt tolerante, liberale og aksepterende. Likevel fikk jeg det tusen ganger bedre nå som jeg har meldt meg inn på et treningssenter der nesten ingen er etnisk norsk. Samme greia gjelder bydelen jeg bor i. Man får litt oppmerksomhet, men det går generelt veldig bra. Det er ikke så ille å være transe på Østkanten som enkelte skal ha det til. Mitt liv har hvertfall aldri vært lettere.

White trash?

Jeg er så høy at jeg sliter med å passe inn i klær i butikkene. Jeg ser ofte ting jeg liker, men jeg må bare stå over fordi plagget som regel blir for kort i armene eller over rumpa og midjen. Derfor hater jeg egentlig shopping, for jeg kan så og si aldri kjøpe det jeg ønsker.

HOWEVER: nå har jeg funnet tidenes jakke på nett som passer utmerket i lengden. Jeg eeeeer så fornøyd! En blekrosa pelsjakke (falsk) med shimmer. Jeg føler meg som en prinsesse i den, for den er så fin og feminin at jeg blomstrer bare av å tenke på den.

Jeg viste den stolt fram til en venninne og hun holdt på å le seg i hjel. Hun mener jeg blir mer og mer WHITE TRASH i klesveien, og at nå mangler det bare et par knehøye skinnstøvletter og nettingstrømpebukser, så kan jeg stå på hovedveien og vinke til biler. Haha! Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Jeg elsker den jakken og jeg skal ha den på akkurat når jeg føler for det - enten det er en fredag kveld med jentene eller en mandags morgen på tur til jobb.

Har forresten ikke peiling på hvordan man snur videoen, så dere får klare dere med å se den sidelengs :)

Slutter på skolen for å jobbe på sportsbar



Jeg vet ikke hvordan studier fungerer for andre midt i et kjønnsskifte, men for meg ble det nærmest bråstopp med én gang. Jeg har virkelig prøvd, men jeg må krype til korset og innse at dette ikke er riktig tidspunkt for meg å studere. Det er for mye annet som skjer i livet akkurat nå som tar all konsentrasjonen min. Jeg fikk egentlig en magefølelse på det veldig tidlig, så jeg kjøpte aldri alle skolebøkene. Takk og lov for det, for fagbøker refunderes ikke.

Spansken min kan jeg uansett perfeksjonere via en sommer i Spania. Man trenger ikke 3 år med litteratur og hundretusenvis i studielån for det, så jeg er egentlig lettet over å slutte. Jeg har fått en jobb hvor jeg stortrives og jeg bor i en stor by hvor jeg kan være meg selv og fortsette prosessen, og det er det eneste som betyr noe nå. Det har gått veldig fint etter jeg flyttet hit, så jeg vil bare fortsette den gode flyten. Ta én dag av gangen og bare se hva som skjer. Trossalt flyttet jeg ikke til Oslo for å studere. Jeg flyttet til Oslo for å få et bedre og lettere liv, og studier var den tryggeste måten å komme meg hit på.

 

Første måned i Oslo



Jeg har fått jobb! Ekstrahjelp enn så lenge, men likevel en jobb. Som dere kanskje ser på t-skjorta så er jeg servitør ved O'learys Sportsbar & Restaurant på et kjøpesenter øst i Oslo. Jeg bor selv på Østkanten, så det passer meg ypperlig å jobbe der. Jeg måtte ta en runde med meg selv da jeg søkte jobb der, for å være transe på sportsbar er ikke verdens letteste match, men så langt har det gått kjempebra. Supertrivelige kollegaer fra alle verdens hjørner, og det samme gjelder klientellet.

Første dag var vel og merke litt spesiell. Jeg tror nemlig ikke det er så mange transpersoner i den bydelen der jeg jobber, for det ble fort merkbart at det går et rykte om at en transe har begynt å jobbe på O'learys. Spesielt blant unge guttegjenger som henger på kjøpesenteret. Jeg har en morsom og veldig karismatisk kollega som bestemte seg for å samle en enorm gjeng gutter på kanskje 11 år utenfor hovedinngangen. Der sto de i en ring rundt henne og måpte mens hun holdt foredrag i kanskje 10-15 minutter om hva transseksualisme er, og at de må lære seg å vise respekt. Det var helt sykt å se på. De hadde visst spurt henne om alt mulig rart. Blant annet om jeg er homo og om jeg kan bli gravid. Etter det roet de seg litt, men i det fjerne kunne jeg høre en tynn barnestemme rope "transe!" da jeg forlot senteret på kvelden, haha!

I morgen har jeg gått på østrogen i 3 måneder. Jeg kan enda ikke se noe særlig forandringer, så akkurat det er kjempefrustrerende. Et par venninner bruker å si at de ser forandringer de ikke kan sette fingeren på, men jeg tar det med en klype salt. Den mest merkbare forandringen er at kroppshår har begynt å avta og å vokse saktere. For eksempel har jeg barbert hendene og armene mine annenhver dag siden jeg var 20. Nå holder det med én gang i uka. Jeg har aldri hatt ordentlig brysthår, men jeg har de siste årene hatt ett og annet hårstrå her og der. Jeg tror jeg nappet det siste hårstrået tidlig i august, og jeg har ikke sett noen siden.

Jeg turte ikke å skrive det på det tidspunktet, men da jeg skulle flytte fra Tromsø til Oslo så hadde jeg kalde bein. Jeg var skikkelig nervevrak i månedsskiftet juli/august. Mange kvelder lå jeg i senga og tenkte på hvordan jeg kunne avlyse flyttingen. Det å skulle flytte alene til Oslo midt i denne kjønnsskifte-prosessen føltes plutselig veldig skummelt. Det er ikke til å komme unna at jeg må ta mer hensyn til min egen sikkerhet nå som jeg lever som transjente, og det føltes litt overveldende å skulle klare meg selv. Nå som jeg har bodd i Oslo i én måned er jeg overlykkelig for at jeg dro. Nå bor jeg i en stor by hvor jeg kun kjenner et fåtall mennesker, og det gir meg mulighet til å gjenskape meg selv med blanke ark.

I Tromsø kunne jeg sitte inne i leiligheten og bare tenke i dagevis uten å gå ut døren, men her føler jeg at det er lettere å være aktiv. Jeg tør mye mer her, og det føles lettere å ta plass ute i samfunnet. Bare synd det tok så lang tid før jeg fikk ut fingeren og tok steget. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har brukt årevis på å sitte og vente på at nissen skal komme og fikse livet for meg. Den nissen kommer aldri. Det tok meg lang tid å innse at man selv må sørge for at livet går i riktig retning. Så om du er drittlei av hjembyen din, om du ikke føler at det er rom for å være deg selv, eller om du bare lengter etter noe mer:


MOVE.
YOU ARE NOT A TREE.

2013 - 2017: Mitt Kjønnsskifte i Bilder

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I Bulgaria en stund før jeg tok beslutningen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
I Russland. Tror aldri jeg har sett så maskulin ut. Sparte ut øyenbrynene, klipte håret og fant fram baggy klær. Alt for å virke "normal" i et intolerant land.




I Egypt. Ikke lenge før jeg tok beslutningen. I denne perioden tenkte jeg på kjønnsskifte hver dag.


I Tyrkia. På denne tiden hadde jeg egentlig bestemt meg på det indre plan og blitt mye mer feminin i stilen, men turte liksom ikke enda å iverksette det heeeelt. Jeg husker tyrkiske menn brukte å komme og spørre meg på gata om jeg var gutt eller jente, og jeg syntes det var kjempesmigrende. Haha.


Julen 2014. Beslutningen om å skifte kjønn hadde akkurat blitt tatt. Venninnen min Martine sminket meg, satte på meg løshår og en paljettkjole.
Første kveld som "jente".







Første gang i kjole på høylys dag. 2016.


2017.



Det går merkelig bra om dagen. Det har gjort underverker for meg mentalt sett å flytte til Oslo. Jeg har fortsatt angst og det som følger med, men et eller annet som jeg ikke kan sette fingeren på har blitt mye lettere. Jeg har hatt et slags stramt grep rundt halsen hele livet, og nå begynner det grepet å slippe tak. Ubeskrivelig herlig, men veldig rart. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre med den frihetsfølelsen.

Nå som jeg er i gang med hormonbehandling og føler meg mer kvinnelig enn noen gang, så nå føles det plutselig ikke så skummelt å vise dere hvordan jeg så ut før. Det har føltes kjempeskummelt tidligere, men nå vet jeg at de bildene, de er ikke meg lengre. Mye av forskjellene du ser på bildene her handler kun om sminketeknikker, langt hår, lyssetting, etc. Jeg har jo nettopp begynt på hormoner, så det er vel nå de faktiske endringene starter. Men likevel har det jo vært en enorm forandring på mange plan siden 2013.

Som dere ser så er det mange reisebilder. Jeg visste nok med meg selv at ting ville bli annerledes og vanskelig, så jeg reiste masse og levde så godt jeg kunne før kjønnsskiftet begynte. Det er jeg veldig glad for, for jeg har følt meg altfor engstelig til å reise de siste 3,5 årene, og da har det vært godt å ha litt minner. Jeg har kun vært i Norge siden jeg ble Viktoria, og jeg ser veldig frem til å føle meg komfortabel nok til å reise igjen. Drømmedestinasjonen min for neste reise er Istanbul.

#kjønnsskifte

Jeg skjemmes over stemmen min



Jeg studerer spansk, noe som innebærer en god del muntlig gruppearbeid og snakking i timene. Jeg må ha vært helt blåst i hodet som ikke har forberedt meg på det, for det sier seg jo selv at et språk må praktiseres. Noen ganger må jeg innrømme at det er veldig vanskelig å bli værende i klasserommet når det blir for mye muntlig.

Jeg har heldigvis ikke en veldig mørk stemme, men jeg har absolutt en sånn "crispy" maskulin undertone i den. Det varierer også egentlig litt fra dag til dag. Noen dager er det lett å snakke lysere og da flyter stemmen ganske greit, mens andre dager er det vanskeligere å løfte den til et lysere nivå. Vet ikke hvorfor det er sånn. I dag var det høytlesning i seminargrupper på skolen, og jeg hostet og harket som bare F for å "rense" stemmen for å være mest mulig klar i halsen til det var min tur.

Selv om jeg ikke har verdens mørkeste stemme så skjemmes jeg likevel. Jeg tar f.eks. aldri telefonen hvis den ringer når jeg er på offentlig transport, for jeg vil ikke tiltrekke meg oppmerksomhet ved å snakke. For hvis jeg tar telefonen og er litt tørr i halsen så blir alltid stemmen litt mørk på de første ordene, så jeg tør ikke å stole på at jeg får den lys nok. Ofte prøver jeg å ikke snakke for høyt, for da mister jeg på en måte kontroll over stemmen. Da kan den på en måte plutselig krysse et punkt hvor den blir for grov. Snakker jeg lavt og rolig så er det lettere å holde den litt "ren".

Men dette skal selvsagt ikke hindre meg i å komme fremover med planene mine, så jeg må bare lære meg å bite i det sure eplet og drite litt i hvordan stemmen høres ut. Det er jo uansett ingen hemmelighet at jeg er trans, så det er jo ingenting som kan "avsløres" ved at jeg snakker i klassen. Alle har jo sett meg og jeg regner med de skjønner greia. Men jeg fortsetter å øve meg på å snakke lysere og renere. Kanskje jeg lager et video-blogginnlegg etter hvert for å øve meg på å eksponere stemmen.

#kjønnsskifte

Hårtransplantasjon i oktober




I slutten av mai var jeg til konsultasjon hos Poseidonklinikken her i Oslo. Det ble tatt bilder og gitt info. Vi bestemte oss for å se over sommeren om hormonene ville hjelpe å gro håret tilbake i vikene mine. Det er forresten fullt mulig for mange, men det kan ta åååååårevis i følge de som har skrevet om sine opplevelser på nett. Jeg orker ikke flere år med utseendemessig mistrivsel, så jeg har nå en løs avtale på hårtransplantasjon i begynnelsen av oktober.

For min del er jeg helt klar for å få dette gjort, men jeg har en siste konsultasjon med kirurg i september for å se at jeg har en hodebunn som vil tåle dette. Hodebunnen kan for eksempel ikke være for tørr, også er det vel diverse andre ting de tar i betraktning. De ville også se pillereseptene mine på hormoner. Får håpe alt går fint og at det blir gjennomførbart.

Håret mitt har klatret høyere i viker særlig det siste året nå før jeg fikk hormoner, noe som er ganske bittert fordi det kunne absolutt ha vært unngått med litt hjelp fra legene på Rikshospitalet. Men: det som har skjedd har skjedd. Ingenting å gjøre med det nå utenom å se fremover og tenke løsninger.

#kjønnsskifte

Kjønnsskifte, studier og jobb



Nå har jeg kommet hjem fra dag 2 på UiO. Herlig å endelig være i gang med noe fremtidsrettet, men jeg er livredd for at det ikke skal fungere. Har lenge vært veldig spent på hvordan kombinasjonen kjønnsskifte/hormonbehandling og studier vil kunne gå hånd i hånd. Bare det å eksistere tar all energien min enkelte dager, så jeg må virkelig ta meg sammen og sette av tid og energi til studiet.

For øyeblikket lever jeg av studielån. Det er betryggende at det kommer penger av seg selv hver måned, men jeg har blitt skada av å se på
Luksusfellen. Jeg har sett alle norske og svenske episoder, og jeg har skikkelig gjeldsangst. Hater å ha lån. Det får meg til å føle at noe(n) eier meg, så nå er neste prosjekt å finne en deltidsjobb slik at jeg ikke trenger å bruke opp lånesummen hver måned.

Men der kommer neste utfordring inn i bildet: å være transperson på arbeidsmarkedet. Det er omtrent like morsomt som å være trans på boligmarkedet. Ingenting knekker min selvfølelse så hardt som bolig- og arbeidsmarkedet. Rett og slett fordi man må selge sjelen sin for å bevise at man er normal på tross av at man er trans. Man må bevise seg så mye grundigere enn alle andre, og gjerne svare på og forklare om ting som man ikke ønsker - men likevel gjør man det av desperasjon.

Det gjør at jeg får angst for å søke på de stedene der jeg egentlig vil. Av og til tenker jeg at jeg heller bare skal rydde glass, være drag queen eller danse i bur på gay clubs resten av livet. I et sånt miljø slipper man i det minste å forklare seg så mye.


#kjønnsskifte

Transe + Treningssenter

Jeg tror ikke jeg har vært så stolt av meg selv i hele mitt liv!




I dag har jeg hatt en helt fantastisk dag. Jeg våknet uthvilt til solskinn og over 20 grader, så jeg følte meg modig og slengte på meg min noe lårkorte sommerkjole og dro til byen for å gjøre alt det jeg har utsatt de siste dagene. Jeg tenker hele tiden at jeg ikke kan gå i kjoler fordi jeg føler at jeg enda ser så mandig ut, og at det derfor vil bli dobbelt med negativ oppmerksomhet, men det gikk veldig bra. Følte meg vel hele dagen.

Ettersom første del av dagen gikk så bra så tenkte jeg at jeg skulle utfordre angsten min enda litt mer før den går tilbake til å ta over livet mitt, så jeg bestemte meg for å gjøre noe av det som jeg frykter aller mest:


å melde meg inn på treningssenter.


Jeg undersøkte på nettet om mulighetene i nærområdet, og jeg valgte det billigste alternativet. Vil trossalt ikke svi av alle pengene mine på noe jeg egentlig hater. Så jeg tok på meg treningstøyet og marsjerte bortover kl. 21:00 ish. Jeg hadde en følelse av at det ville bli utfordrende å gå inn der, så jeg hadde en venninne på tråden som emosjonell støtte. TAKK OG LOV for henne, for jeg holdt på å pisse og drite på meg på en og samme tid da jeg kom inn der.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det øyeblikket da jeg kom struttende inn. Guttegjenger OVERALT var det hvertfall. Det kom t.o.m. flere biler utenfor som parkerte, og menn bare strømmet ut og kom mot inngangen. Jeg snakker om shvæære karer som ved første øyekast ser litt skumle ut. På det tidspunktet kjente jeg at svetten brøt ut, og jeg tenkte at dette går ikke. Overhode ikke en arena for noen som meg
. Jeg tenkte at jeg vil heller ha flat rumpe resten av livet, og egentlig heller DØ, enn å gå inn der alene.

Akkurat da jeg skulle ta beina fatt og løpe ut så kom det en skikkelig trivelig personlig trener og tilbød seg å hjelpe meg med innmeldingen. Det tok jeg som et tegn ovenfra om at jeg må slutte å stikke fra ting jeg frykter. Så jeg ble medlem, og jeg var faktisk inne blant alle de mennene i 2 hele timer. Nesten hele tiden var jeg den eneste jenta, og hvertfall den eneste transen. Ingen synlige homofile så jeg heller. I begynnelsen holdt jeg meg til tredemøllene der det er lite mannfolk og godt med plass, men etter hvert ble jeg irritert på meg selv, for jeg vil jo ikke trene cardio. Jeg sto jo bare der og gjemte meg. Jeg er tynn og formløs og trenger desperat å bygge muskler, så etter en time beveget jeg meg gradvis mot styrkeområdet.

Jeg stilte meg midt i mellom to kompisgjenger og forsøkte meg på noen skjelvne squats med vekter i hendene. Jeg ventet på at de skulle begynne med noe faenskap, for jeg merket at de ble obs på meg. Dramatisk som jeg er sendte jeg en melding til et par venninner der jeg skrev "jeg kommer til å dø her i kveld", haha, men alt gikk faktisk helt knirkefritt! De sa ikke et ord. Ikke så jeg kunne høre det hvertfall.

For folk flest høres dette kanskje litt vel paranoid ut, men når man er vant til å hele tiden vekke reaksjoner, og spesielt rundt menn, så blir det jo sånn at man hele tiden venter på neste smell. Angst har vært, og er fortsatt, en enorm del av mitt kjønnsskifte. Veldig morsomt å erfare at det er mulig å trosse den og gjøre de tingene som skremmer meg mest. Jeg har lovet meg selv å dra tilbake til treningssenteret i morgen kveld - bare for å holde motet ved like og angsten under kontroll.

Å være trans i Oslo

TRANS + OSLO

La det ikke være noen tvil om at det er veldig befriende å komme til Oslo når man er oppvokst i småby-Norge som annerledes. Det første jeg merket da jeg flyttet til Oslo forrige uke er at jeg får mindre oppmerksomhet. Færre hoder snur seg på gata. Gatebildet her er ganske variert og mangfoldig, og det er jo landets største by, så det sier seg selv at det er her man lettest kan forsvinne litt i mengdene og kanskje føle at man blender litt mer inn.

Det er en spesiell opplevelse at jeg nå bor i en by hvor det også finnes mange andre transpersoner. I Tromsø så jeg egentlig aldri noen andre enn mitt eget speilbilde, selv om jeg ble kontaktet via e-post av flere som er i ferd med å sparke i gang prosessen. Her i hovedstaden ser jeg støtt og stadig andre som er i samme båt som meg, så det er litt morsomt å ikke være den eneste lenger. Jeg ser dem mange steder, men spesielt i området ved Stortinget T-banestasjon på Grensen - der det ligger en del Gay Clubs.

Oslofolk ser ikke ut til å reagere noe særlig på LHBT-personer. De er verdensvante og virker som de har "sett det før". Ingenting kommer som noe sjokk med mindre du har en voldsom stil som naturligvis blir et blikkfang. Jeg merker også at det er mye lettere for transpersoner å møte noen her. Jeg har ikke vært på jakt selv, men jeg merker likevel at den type ting er veldig mye mer mulig og tilgjengelig her.

I Tromsø vil det være sosialt selvmord for en ung mann å bli sett hånd i hånd med en transjente. Han ville ha fått homo-stempel tvert og fullstendig noia. Jeg påstår på ingen måte at det er noe dating-mekka for transjenter i Oslo, men det er helt klart en del menn her som ikke bryr seg om du er trans eller ikke.

Samtidig er man nødt til å være påpasselig. Dette er den norske byen jeg føler at livet mitt er desidert lettest i, men det er også her jeg får den krasseste kritikken og de skumleste opplevelsene. Senest for to dager siden var det en mann som formet hånden sin som en pistol, "siktet" og "skjøt" meg da jeg og en venninne gikk forbi Tinghuset på kveldstid. I tillegg får man slengt alt mulig etter seg.

Kritikerne her er mye mer aggressive enn kritikerne i Tromsø. Man kan faktisk havne i skikkelig trøbbel her, mens i Tromsø går det mer på latterliggjøring og lignende. Heldigvis er det et mindretall som oppfører seg som verst, men det skjer ofte nok til at jeg hele tiden er forberedt og ekstremt bevisst på omgivelsene mine.
Etter min erfaring er Oslo den beste byen i Norge for transpersoner, men også den farligste hvis du ikke passer deg.


#kjønnsskifte #Oslo

Det nye livet i storbyen



Nå sitter jeg på balkongen til en venninne og tar en kruttsterk kaffe før jeg må ut på bussen med en koffert som jeg ikke egentlig klarer å løfte. Jeg har bodd her hos venninnen min i noen dager, men i dag skal jeg flytte inn der jeg skal bo. Jeg var der i går og så meg rundt for første gang, og det var en enorm lettelse å se hvor fint det er. Fikk også hilst på min fantastisk hyggelige utleier ansikt til ansikt for første gang. Boligen hadde jeg jo fått på forhånd usett, så jeg har vært urolig for at noe skulle skurre, men det har gått over all forventning.

Det eneste problemet mitt så langt er at jeg kjøpte en stol på IKEA som jeg fikk med meg hjem i tusen biter. Jeg blir vel å prøve og prøve og prøve å skru den sammen, men det ender vel med at jeg klikker og må ringe en montør. Hvis jeg kjenner meg selv rett så får jeg nok ikke sitte i den stolen før til jul.

Jeg er spent og klar for mitt nye liv her i Oslo, men jeg har også et angstproblem som jeg ikke klarer å riste av meg. Som sagt tidligere har mamma kjørt meg både til og fra jobb hver dag de siste månedene, og også latt meg bruke bilen hele tiden. Hun og samboeren hennes har også generelt gjort meg mange tjenester på vanskelige dager, så jeg har blitt bortskjemt med å få hjelp med ting jeg synes er ubehagelige. Men nå har jeg ingen bil å skjule meg i, og heller ingen å "gjemme meg bak". Nå må jeg farte rundt som alle andre og fikse alt på egenhånd, og jeg må innrømme at det svir.

Ha det, Tromsø!












Jeg har bestemt meg for å kun ta med *1* koffert til Oslo. Jeg har sett gjennom tingene mine og kastet det som ikke trengs, så nå har jeg ikke så mange eiendeler lenger. Har pakket ned 2 par sko, favorittplaggene, 2 bilder, 2 bøker og skjønnhetsproduktene. PC'en skal selvsagt også skvises inn. Jeg er veldig fornøyd med å ha klart å bli litt "Gandhi" på akkurat dette her. Veldig befriende å ikke måtte tenke på logistikk eller lagringsplass. Frihet!

Apropos frihet så skal det bli en lettelse å flytte til en større by. Føler jeg har vært "the town clown" i Tromsø lenge nok. Noen andre får ta over den stafettpinnen. Kjenner at både kropp og sjel skriker etter å bo et sted der det er flere raringer på gata som kan ta bort litt av oppmerksomheten. Samtidig er jo Oslo ingen metropol, men det er jo det nærmeste vi kommer en storby her i landet - og derfor bærer det dit.

På en annen side må jeg innrømme at jeg allerede har hjemlengsel pga. familien og de gode venninnene mine her som har vært helt fantastisk støttende i denne kjønnsskifteprosessen. Føles nærmest naturstridig å skulle bo så langt fra dem, og nå føler jeg skikkelig anger for at jeg har vært så usosial siden jeg begynte på østrogen.

Nå skal jeg prøve å nyte siste kvelden hjemme.


Neste gang snakkes vi fra Oslo :-)

Siste uke i Tromsø


Min siste arbeidsdag som servitør.

Kun 3 hele dager gjenstår her oppe i Nord-Norge. Jeg har sett frem til dette veldig lenge, men nå som jeg må ta farvel med familie, venner, og en herlig arbeidsplass så begynner jeg å få en klump i halsen. Typisk at man begynner å sette litt ekstra pris på diverse saker og ting når det nærmer seg slutten.

Endelig har jeg fått boplass i Oslo. Helt fantastisk, men jeg spretter ikke champagnen enda. Det har vært såpass vanskelig å få bolig, og man har vel blitt vant med at ting går til helvete, så jeg tør ikke feire det før jeg har fått nøklene og kan slenge meg på senga i den nye boligen. Først da vil jeg tørre å trekke pusten og juble.

På grunn av utmattelsen har det vært litt vanskelig å få til å møte venner og familie for å få spist middag eller gjort noe gøy sammen før jeg drar. Nå har jeg atpåtil blitt forkjølet. Heldigvis gjenstår det enda et par dager der jeg kan prøve å skvise inn et par besøk. Ellers har jeg prøvd å jobbe mest mulig for å være best mulig sikret når jeg flytter.

Når det gjelder hormonbehandlingen: skikkelig ømme pupper som vokser ekstremt sakte. I perioder, som nå, står egentlig veksten helt stille. Det har egentlig ikke vært noen konkret brystvekst enda. Bare yderst littegrann. Mest av alt er det bare ømhet som gjør at de hovner litt opp og dermed vokser litt utover. Spesielt på kveldstid. Jeg bruker å ta pillene mellom kl. 12:00-14:00, så det betyr vel at det er etter et visst antall timer at virkningen er på sitt klimaks.

Føler meg privilegert som får en ny sjanse med en ny pubertet. Denne gangen føles det jo spennende, i motsetning til forrige gang som var tidenes mest traumatiske tid. Jeg er også ganske redd for å få dårlig effekt av hormonene. Det er jo dessverre ikke alle som får så stor forvandling..

Til min store fortvilelse har jeg gått ned i vekt. Jeg er veldig smal og formløs fra før, så det at jeg blir enda tynnere og mer dvask gjør det jo ikke noe lettere å få formene jeg ønsker meg. Jeg begynte å se tegnene for en stund siden, så da tenkte jeg at jeg kunne spise mye pizza med ekstra hvitløksdressing med god samvittighet. Det var ikke lurt, for det fettet legger seg kun på magen. Jeg vil jo bli rundere jevnt over, så jeg må prøve å sette meg inn i disse greiene så jeg kan lage meg en brukbar kostholdsplan for vektøkning.

Snakkes snart!

 

Transe på boligjakt i Oslo



Jeg har fått etterlengtet studieplass ved UiO, men hvem vet om jeg faktisk får benyttet meg av den. Jeg ligger våken om nettene og grøsser over tanken på å måtte bli her i Tromsø enda et år. Ettersom jeg var tidlig ute med å søke studentbolig (allerede 09.12.2016) så har jeg følt meg passelig trygg på å få boplass, men nå har jeg fått e-post om at alle boliger til semesterstart allerede har blitt utdelt. Deretter sendte jeg en e-post til Studentsamskipnaden i Oslo hvor jeg forklarte situasjonen min;


"Jeg er transperson og derfor stiller jeg sist i køen på det private boligmarkedet hver eneste gang. Finnes det noen mulighet for å kunne være så heldig å bli prioritert som følge av dette?"

Og bare for å ha det sagt: jeg forventer ingen særbehandling av samfunnet fordi jeg er trans, men i enkelte tilfeller som for eksempel på bolig- og arbeidsmarkedet så synes jeg faktisk at det hadde vært på sin plass med litt hjelp og prioritet i blant, for etter min erfaring er vi transpersoner blant de som trekker det korteste strået. Jeg har også inntrykk av at mange med for eksempel innvandrerbakgrunn opplever samme problem, og det er ikke greit.

En konsulent fra SiO svarte meg ganske raskt med å beklage situasjonen, og at de ikke har anledning til å prioritere, men at de gradvis vil fortsette å dele ut boliger etter hvert som de blir ledige gjennom skoleåret. Greit nok det, men hva skal jeg gjøre i mellomtiden når ingen på det private markedet vil gi meg en sjanse pga. kjønnsidentiteten min? Kirkeasyl?

Mange sier jeg er dum som forteller om kjønnsidentiteten min i første e-post til utleiere, men dere som sier det har aldri selv gått på visning med denne type overraskelsesmoment. Det har jeg, og det var en mindre hyggelig opplevelse, så for min egen sinnsro prøver jeg alltid å sy inn til slutt i e-posten at jeg er trans. Jeg tør rett og slett ikke møte opp på visning uten å ha sagt det. Jeg gjorde det to ganger, og aldri igjen.

Nå har jeg heldigvis endelig kommet i kontakt med en utleier som ikke kunne ha brydd seg mindre om hvordan jeg ser ut og hvilken kjønnsidentitet jeg har, og jeg håper bare så inderlig at det ordner seg. Det er jo ikke uvanlig at de plutselig trekker seg, så jeg går rundt med konstant puls i påvente av en avklaring. Jeg har trøstespist kaker i flere dager, og som dere ser på bildet har jeg begynt å få kviser i panna som takk.

Kryss fingrene for meg, er dere snille! <3


#kjønnsskifte

Hormonmangel?



Hei igjen :-)

Etter nesten seks uker på østrogen og anti-androgen merkes det godt at noe nytt er i omløp i kroppen. Veldig godt å oppleve at tablettene virker og jeg er veldig glad for å være i gang med hormonbehandlingen, men det viser seg å ikke bare være gull og grønne skoger. Jeg tror Androcur-tablettene er ganske sterke, for jeg har fått et kjempeproblem med utmattelse. Det passer ganske dårlig med tanke på mine flytte- og studieplaner.

 I helgen var det helt ute av kontroll. Jeg våknet om morgenen og følte meg som et påkjørt dyr. Like sliten etter 10 timer søvn som da jeg la meg kvelden før, og begge dagene ble tilbragt på sofaen. En stund føles det greit å ligge og hvile, men etter hvert så ble jeg litt stressa og fikk angst fordi jeg liksom aldri begynte å føle meg noe piggere. Det ble bare verre og verre. Jeg begynte å få katastrofetanker om at jeg hadde fått ME og at resten av livet ville bli tilbrakt til sengs i et mørkt rom.

I dag er det heldigvis litt lettere og katastrofetankene har roet seg. Jeg har gjort litt research på nett og jeg fant et amerikansk forum for transjenter der veldig mange skrev om lignende opplevelser i begynnelsen av sin "transition". Det kan tydeligvis være et tegn på hormonmangel fordi Androcur senker testosteron fortere enn Progynova rekker å bygge opp østrogen, så man får en litt ubalansert periode før østrogenet bygger seg ytterligere opp. Mange anbefalte å spise jerntabletter for å motvirke utmattelsen. Flere skrev også at de hadde opplevd å få lavt blodtrykk, så jeg skal få sjekket det hos legen.

En del av meg tenker at mamma skal sikkert bli lettet når jeg flytter, for jeg har nok vært en krevende husgjest de siste månedene. HVIS jeg flytter, for det ser mørkt ut hvis jeg ikke får studentbolig. Som vanlig er det vanskelig å få seg boplass når man er transe - selv i Oslo.

#kjønnsskifte

Første måned på østrogen

God dag



Jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har vært sosial den siste måneden, og det er fortsatt "ledige fingre" på hånden. Utenom jobb har jeg nesten utelukkende bare vært hjemme med mamma. Fordi jeg flytter til Oslo i august føler jeg for å bare ta det helt med ro nå som jeg enda har muligheten. Men jeg må nok klemme inn et par venninnebesøk også, for det bor noen frøkner i denne byen som jeg virkelig kommer til å savne.

Siden jeg begynte på tablettene har jeg jobbet fulltid. Det gikk akkurat som vanlig i begynnelsen, men den siste uken har det vært krevende. Jeg har gradvis blitt mer og mer slapp og jeg må ta en time-out flere ganger om dagen. Jeg får sånne akutte innfall av utmattelse der jeg plutselig blir så død i kroppen at t.o.m. gulvet ser fristende ut å legge meg ned på. Det er visst vanlig å bli slapp og sliten i startfasen av hormonbehandling.
 
Jeg har også hatt et par dager som har vært litt spennende når det gjelder humøret. Utrolig små hendelser har satt enorme reaksjoner i sving. Jeg tror jeg har klart å skjule det ganske bra, for jeg vil jo ikke ta det utover noen, men hele følelsesspekteret har virkelig svingt seg innvendig. Jeg har også vært litt ekstra engstelig og folkesky, så mamma har kjørt meg til og fra jobb hver eneste dag - en luksusvane som skal bli vond å vende.


Når det gjelder kroppslige forandringer så har det ikke skjedd noe som helst i synlig grad. Jeg har lest meg litt opp på internett og det er visst vanlig at det tar 3-6 måneder før man opplever nevneverdige synlige forandringer. MEN(!) jeg har fått en øm klump bak begge niplene. Først kom klumpen på høyre side, og det tok mange dager før den kom på venstre side også. En stund fikk jeg panikk for å få veldig ujevn brystvekst, men nå ser det ut som det går seg til. Likevel er det jo vanlig at kvinner har litt ujevn størrelse på brystene.

Snakkes snart!

#kjønnsskifte

Fakta om mann-til-kvinne-tablettene



Jeg begynner alfabetisk med
Androcur.

Dette er antiandrogen-tabletter. De skal hindre videre kjønnshormonproduksjon av testosteron i kroppen min. Som sagt tidligere vil dette blant annet også gjøre meg steril, senke libido (sexlyst) og potens. Jeg tar en halv tablett daglig, og det må jeg gjøre inntil den dagen jeg har gjennomført kjønnsoperasjonen og kilden til testosteronproduksjonen er borte. Dere vet hva jeg mener...

.. Mannehøna og tilbehøret.

Jeg ble litt paff da jeg søkte opp Androcur på http://www.felleskatalogen.no, der det står at dette er et legemiddel som først og fremst brukes til: "demping av kjønnsdriften ved seksualdeviasjoner hos menn". Seksualdeviasjoner. Det høres ekkelt og skremmende ut, og overhode ikke noe jeg vil assosieres med. Det kunne heller stått at dette er noe som brukes i kjønnskorrigerende behandling, for jeg vil tro det er bra mange av oss transjenter på verdensbasis som benytter oss av denne resepten. Men men..

Vanlige bivirkninger er lett utmattelse og litt nedsatt konsentrasjonsevne. Blant sjeldnere og mer alvorlige bivirkninger står det alt fra anemi til levertumorer.





Progynova

Jeg vil ikke glamorisere legemidler, men denne reseptesken med østrogen er per dags dato det kjæreste jeg eier. Ifølge pakningsvedlegget er dette et medikament som utelukkende brukes til lindring av symptomer i og etter overgangsalderen, og også til å forebygge beinskjørhet. Det er ingen særskilt info beregnet for transpersoner. Progynova er et HRT-medikament. HRT som i hormone replacement therapy.

Jeg tenkte tidligere at det kan da ikke være så ille å ta østrogen. At det kan da umulig være noe som har så mye bivirkninger, men jo, det har faktisk et par ganske skumle potensielle bivirkninger. Jeg har visstnok 1,5 gang høyere sjans for hjerneslag, og 1,3-3 ganger høyere sjans for å få trombose (blodpropp) enn hva folk flest har, og særlig det første året. Det er én av grunnene til at det er lurt å midlertidig slutte å spise disse pillene i den perioden man gjennomgår en kjønnsoperasjon pga. all den tiden man må ligge i ro etterpå. Generelt sett blir man litt mer utsatt for hjertesykdom, men dette gjelder hovedsakelig etter fylte 60 år.

Jeg orker ikke stresse meg opp av mulige bivirkninger. Når du vil noe sterkt nok så er det lite som kan skremme deg vekk nesten uansett hva risikoen er. Men det er klart at jeg blir ekstra motivert til å leve sunt nå som jeg er klar over disse faktorene, og jeg tror man kommer langt med bare det.

#kjønnsskifte #hormonbehandling

Skjeggveksten kommer tilbake



Jeg kan ikke huske presist når jeg tok min siste laserbehandling, men det er kanskje et par måneder siden nå. Kanskje slutten av april? Jeg tror det var min syvende eller åttende runde. Jeg bestemte meg hvertfall for å ikke ta mer laser før sommeren, for man kan jo ikke eksponere ansiktshuden for sollys fire uker før og fire uker etter en behandling. Sånt kan være en utfordring her oppe i midnattssol-land. Uansett hadde skjeggveksten blitt såpass redusert at jeg tenkte at jeg må da klare meg fint uten mer laser inntil høsten.


BIG MISTAKE.

De siste to ukene har jeg merket at veksten har blitt tettere. Områder som var så og si helt skjeggfrie etter mange vonde runder med laser har igjen fått hårsekker som pumper ut skjegg hver jævla morgen. For omtrent 6-7 uker siden vil jeg si at jeg kunne gå ca. to dager uten å barbere meg og uten å få skjeggskygge. Nå må jeg barbere meg hver eneste morgen igjen, og allerede sent på kveld samme dag kan jeg føle motstand når jeg stryker hånden langs kjeven og overleppa.

For noen dager siden måtte jeg virkelig knipe igjen slusene for ikke å begynne å gråte da jeg så meg i speilet om morgenen. Alle de smertefulle timene under laser det siste året har kostet meg skjorta. Kjenner jeg får åndenød av å se all den harde innsatsen bare gå rett i do. Jeg har selvsagt lyst til å avbryte denne laserpausen, men jeg har ikke penger til å fortsette fordi jeg sparer for å flytte til Oslo snart. Men nå som jeg har fått diagnosen F64.0 Transseksualisme så har jeg krav på dekt laserbehandling, så jeg har sendt søknad om nettopp det. Surt at de har behandlingstid på åtte uker.



Jeg vil fraråde alle å ta pauser fra laserbehandlingen!

Andre uke på østrogen



Hei-hei!

Den eneste forandringen jeg merker så langt er en voldsom økning i appetitten. Jeg har alltid hatt god matlyst, men nå har den krysset alle grenser. Jeg føler meg utsultet hele tiden uansett hvor mye jeg har spist en kort stund tidligere. I omtrent fem dager har jeg ikke klart å tenke på annet enn mat. Jeg spiser alt jeg kommer over. Dessverre blir det veldig mye junk jeg stapper i meg, og jeg har allerede fått kviser i panna og blitt litt oppblåst rundt midjen. Dette må jeg bare få under kontroll fort som F, så i dag skal jeg bruke litt penger på å fylle kjøleskapet med salat-ingredienser.

Utover denne lille katastrofen merker jeg dessverre ingen andre forandringer enda. Jeg vet ikke hvorfor jeg hele tiden har forestilt meg at jeg skulle se forandringer så fort, for en pubertet tar jo tid. Når jeg tenker tilbake på ungdomsårene og min forrige pubertet, så var det jo ingen av oss som forandret oss over natta. Selv var jeg blant de siste, om ikke den aller siste, som kom i puberteten, og forandringene tok lang tid. Så i stedet for å stresse, så prøver jeg nå å sette pris på at kroppen holder på å klargjøre seg innvendig, og når den er klar så vil forandringene gradvis komme mot overflaten.

Det føles berusende bare å vite at østrogenet bygger seg opp i kroppen. Det har gitt meg en slags ro, for nå er det ikke bare sminke, bh-innlegg, løshår og andre triks som jeg selv står for som gjør meg til jente. Nå hjelper kroppen meg innenfra, og det er en lettelse uten sidestykke. Jeg føler meg mer ekte.

#kjønnsskifte

Første uke på østrogen



Den siste uken har gått veldig fort, og i dag skal jeg ta min åttende dose. Det har vært en rar uke, men først og fremst har den vært veldig fin. Jeg har gått på jobb og levd som vanlig, men jeg har vært litt ekstra drømmende. Jeg har vært veldig tankefull på en positiv måte, med konstant undring og mange fantasier om hvordan ting kan bli. På en annen side har det vært litt slitsomt, for jeg har vært helt besatt av å følge med på om de utvendige forandringene har begynt. Det er ubeskrivelig rart å skulle gå gjennom en ny pubertet.

Brystpartiet er selvsagt den delen av kroppen jeg har overvåket desidert mest. Nå og da kan jeg føle at det er bittelitt ømt, og noen ganger kan det komme en plutselig stikkende følelse, men overhode ikke i noen stor grad. Det er altså ingen reell aktivitet enda, så det er nok best å prøve å legge dette litt til side og prøve å fokusere på andre ting. Jeg har fått vite at det er vanlig at det tar ca. 1 måned før man merker noen form for kroppslig forandring, så jeg får bare tvinge meg selv til å slutte å stikke hånden ned i BHen hvert femte minutt.

Ellers har jeg ikke merket noen stor forandring i humøret, og kan ikke påstå å ha følt meg "hormonell" så langt. Jeg har hatt en lett hodepine nå og da, men den varer kanskje bare i en time også er den borte, og de siste dagene har jeg vært helt fin. Jeg tror også det kan være fort gjort å overdrive ting, for man vet at forandringer skal skje, så man sitter liksom konstant og venter og kjenner etter.

Alt i alt har dette vært en fin uke :-)

Video: Min første dose østrogen

07.06.2017

HORMONBEHANDLING - HENTET FØRSTE RESEPT!!!



❤ ❤ ❤ ENDELIG ❤ ❤ ❤

I dag er det én uke siden jeg tok de siste blodprøvene, og i dag er også hormonlegens eneste arbeidsdag i uka. Han må ha vært rask å godkjenne meg og sende e-resept. Jeg har svettet som en gris på jobb i sommervarmen i dag, og tenkte egentlig bare å stikke innom apoteket på Nerstranda senter etter vakta mi var over. Bare i tilfelle resepten hadde kommet. Og jeg hadde ingen tro på at det skulle skje.

MEN DEN HADDE KOMMET!!! :D :D :D

Jeg kan helt ærlig ikke beskrive hvor ENORMT dette føles. Jeg er så glad at det føles som jeg flyr på skyer, og litt som at jeg vil gråte av glede, men jeg får ikke til. Dette blir mitt siste blogginnlegg som umedisinert, og resten av mitt liv kommer jeg til å knaske Progynova-tabletter for å forvandle meg til den jeg egentlig er.

JEG ER SÅ SPENT!!!

Jeg har sett meg nødt til å både klype meg i armen og klaske meg selv hardt i ansiktet for å forsikre meg om at dette er virkelig. At det er sant. Jeg kan ikke fatte at det skjer. Jeg har ventet hele livet på dette her. Føler meg helt rusa av glede! Men vi snakkes, for jeg er så rotete i hodet at jeg klarer ikke skrive ordentlig. Føler dette bare blir rot. Nå skal jeg gå og svelge mine første tabletter. 2 Progynova, og én halv Androcur.

7 juni 2017.  Denne dagen kommer jeg ikke til å glemme. Nå skal jeg gå og svelge mine første tabletter. Kommer sikkert til å sitte med hendene på puppene kontinuerlig resten av kvelden for å kjenne om veksten begynner, haha!

Igjen, jeg kan ikke tro at dette skjer.
Fy faen som det har kostet å komme til dette punktet.




WIIIII!!!!!!

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
hits